Galskap i Afrika

FARVEL

Farvel. Føtter skal ikke se lyset før neste vår.

F. Full bussjåfør. En dø geit. 2 skremte nordmenn. En hel serie avhør og rapporter og samtaler. Mye løgner. Mye detaljer. Mye trøbbel. Men det kom noe godt ut av denne serien av uheldige hendelser også. Gutten med den lille geita skal få ny. Jepp, en splitter ny geit. Ingenting gjør meg mer glad enn det å vite at det vi drepte skal bli erstattet. Afrika gjør noe rett, nemlig godtgjørelse. Ingenting i Norge kan sammenlignes med følelsen av at en dø geit skal få nytt liv.

Regnet kom. Og gikk. Regnet skal ikke se lyset før neste vår.

A. Ananas. Hjemme er ikke ananas det samme. Jeg husker ikke en gang om vi har ananas hjemme! Det finnes i alle fall ungdom som ikke vet at ananas vokser på busk og det i seg selv er en tragedie. Ikke bare forlater vi ananas, men også appelsin, vannmelon og mango. AaAaaAah, ingen frukt i Norge kan sammenlignes med frukten her.

Farvel marked. Tanzanianske marked ser aldri lyset i Norge.

R. Rumper. Jeg har tidligere nevnt de afrikanske rumper/stoltheter. Det er seriøst snakk om syke greier. Til tider blir man stående og stirre, for man kan ikke tro hva slags vesen som beveger seg framover i form av to rumpeballer. Det er helt vilt, gigantisk og oppsynsvekkende. Ingen rumper i Norge kan sammenlignes med disse.

Farvel skjørt og hav og sand

V. Venner. Herlighet, er det noe jeg ikke forventet å finne i Tanzania så er det venner. Litt pessimistisk når det gjelder forventninger her, men det er sant at jeg forventet jobb og ikke venner. Men her sitter jeg da, og klarer ikke en gang å telle alle på fingrene. Til og med hushjelpen, som ikke kan et ord engelsk, og som rømte sist uke, var en god venn. Jeg kan si til dere at selv om det blir godt å reise hjem er det å skulle reise herifra fryktelig trist. Vennskapene her nede har vokst fram på et utrolig spesielt grunnlag, nemlig kultur og savn. Ingenting i Norge kan sammenlignes med de herlige vennene jeg har fått her nede, for disse folka er noe riktig annet.

E. Engasjement. Åh, hei som det ryker ferskt og ekte engasjement av ungdommen her nede. De brenner, de diskuterer som busta fyker og de er levende. Norske ungdommer kan ikke engang sammenlignes med disse vesnene her. Her i Dar, hvor de møter det ene problemet etter det andre har de kun et ønske, å forandre landet sitt. Wow. Tanzaniansk ungdom kan ikke sammenlignes med norsk ungdom.

L. Livet. Livet her nede er noe riktig annet enn livet der oppe i Nord. Ja, riktig nok har jeg irritert meg over alle menneskene som skriker ditt og datt etter meg, men de prøver bare å leve, ikke sant? Jeg har irritert meg over varmen, sykdommen, utfordringene og slappheten, men det er en del av opplevelsen. Livet kommer jo ikke til å stoppe når vi kommer hjem, men en viktig del av livet dette året er over. Og det er fryktelig rart. Litt godt å slippe klamhet, svette 24/7, oppmerksomhet, ransforsøk, mus som spiser krydder i senga til Karen, vaskemaskin som ikke vasker klær og høflighet. Men i skrivende stund er jeg overbevist om at jeg kommer til å savne alt sammen i en vanvittig stor klump. Livet her nede kan ikke sammenlignes med livet som venter på oss i nord.

Farvel Tanzania. Det er over. Og ut.

Zanzibar, we're back

Vi leker muslim. I muslim ser man sånn ut.

Slavemarked. Folk var dyr. Folk var dritt. En ond menneskehet med et grusomt verdenssyn. Vi går ned i kjelleren i kirka som var bygd over slavenes fangehull. Et knøtt lite rom hvor 75 kvinner og barn døde av sult, tørste, mangel på luft og hygiene. At dette er vår verden er vanskelig å forstå. Zanzibar og Bagamoyo var slavehandelens midtpunkt, og vi har fått erfare dette ved hjelp av gåsehud, trange fangehull og skrekkelige historier.

Kultur. Tidligere har jeg nevnt at jeg er mer eller mindre drittlei kultur. Men nå trekker jeg det tilbake. Kultur er omtrent 90 % av hva dette oppholdet har vært. Hvor vakkert er det ikke å spise frokost, middag og lunsj på et teppe på stuegulvet, men en katt ruslende rundt og en familie som øker og minker i sekundet ettersom folk kommer og går. Vi har bodd i Afida (CFC-deltaker) sin nydelige familie, og den Zanzibarianske (eller hva man nå sier) kulturen har funnet veien til hjerte mitt. Her kjenner alle alle og alle er velkomne hvor som helst, når som helst, alltid. Gjestfriheten er så stor at det er vanskelig for oss nordmenn å vite hvordan vi skal reagere. Å spise frokost med nystekt Chapati (nanbrød/ flatbrød/ brød- lignende greie), ferskpresset pasjonsfrukt/ mango- juice med smak av krydder, chai, frukt, grønnsaker og med HBO (amerikansk tv-kanal) og bønne- rop som bakgrunnslyd må bare oppleves. Å våkne opp av en katt som maler i vinduet til bønne- ropene kl 5 om morgenen er mer eller mindre magisk. Søvn blir liksom mindre viktig. Å dra til Forodhani Gardens, der hvor verdens vakreste matmarked tar sted, og hvor kokosbrød, grillspyd og sjokoladepizza står på menyen, mens fullmånen og stjerneskudd er dine vitner gjør livet mer verdifullt. Som dere skjønner er jeg er helt i ekstase når det gjelder Zanzibar. Neste gang, la oss dra dit alle sammen.

Peace Clubs. Foredrag. Dårlige engelsk kunnskaper ute å går. Det er så utrolig utfordrende at jeg fremdeles er frustrert. Sier jeg en setning, oversetter de i 10 minutter. Hva foregår? Jeg skjønner ikke swahili. Jeg svetter. Venter utålmodig uten anelse hva som foregår. Forstår de at verden ødelegges av forurensing? Forstår de at de er framtidens ledere? Hater de meg siden jeg ikke har på meg burka? Kjeder de seg? Jeg gleder meg til å være den som forstår. Og jeg gleder meg til å holde foredrag for mennesker som snakker samme språk som meg. Det må jo være barnemat i forhold til det her, sant?

Klamt klima. Zanzibars temperatur har forandret seg drastisk siden vi var der i November. Nå er det klamt. Så klamt at du kan ikke tro det. Er det virkelig sant? Så klamt at det å ta to skritt utenfor døra er meningsløst. Og søvnen får plass flere timer om dagen. Hvorfor bevege seg når man kan ligge stille på gulvet under en vifte? Hvorfor gidde å være aktiv? Hva vil det si å være aktiv? Ingenting er logisk lenger. Alt man ønsker er å ligge stille, sove og drikke vann. Jeg har nullforståelse for hvordan vinter føles lenger.

Vi vinket farvel til Zanzibar og nestemann er Tanzania. WRæL!!!

Karen får henna på henda

Definisjonen på skjønnhet

Ris i alle sorter og varianter

Hygge med parafin i Afida sin familie

Stone Town, min hjertes by

Fangehull. Fangehull for 75 mennesker. For noe tull.

Chai på gulvet. Det er slik det skal være.

Lay down your heart = Bagamoyo

Vi har vært i Bagamoyo, palmens by. Vakker strand, kjedelige museum, lokal mat og alt i alt en finfin dagstur.

Det er avskjedstid. Det er fryktelig merkelig. Tenk at 4 måneder har gått siden jeg satt på Café Sør med mamma uten en anselse hva jeg gikk i møte. Wræl, nå skal vi til Zanzibar på ny, og siden hjem. Hjem liksom. Wow. Dette er offisielt et blogginnlegg uten særlig innhold. Amen.

Hvordan begynne å gråte på supermarkedet i Tanzania?

Dra til det dyreste shopping senteret i Dar, for så å bruke en times tid på supermarkedet, for så å få øye på Kiri og Philadelfia i ostehylle, for så kjenne tårene presse på. Riktig så dramatisk var det ikke, vel og merke, men feite så glad jeg ble.

Hvordan forberede seg på den sinnsyke kulden som kommer til å møte oss på Gardemoen?

Gå inn og ut av studioet som har air condition på 15 grader uten sokker. Kuldesjokk uten like.

Hvordan få sitteplass på en stappfull daladala?

Vente til den kræsjer og le av at folk løper av i skrekk, mens du sniker deg inn og får en finfin sitteplass i en halvveis oppegående buss. Hurra!

Hvordan gjøre mama i huset sint?

Glemme å re opp sengen i sitt EGET rom og sette skoene sine i skohylla. Dæven, for et kvinnemenneske.

Hvordan gjøre mama i huset glad?

Ehmmm. Umulig.

Hvordan få hele Tanzanias befolkning til å dø av latter istedenfor sult?

Snakke Swahili, evt. Krysse gata

Hvordan få kveldene til å gå?

En dose ”How I met your mother”, en dæsj ”House”, en bit melkerull, en herlig og sprø Krista, en team talk, en joggetur, 10 tekstmeldinger, en dø firfirsle og en latterkrampe

Hvordan elske daladala’n?

Få sitteplass ved vinduet, stikke huet ut av vinduet og observere den daglige galskapen, plugge i Ipoden med ny- nedlastet ”Yo La Tengo” og smile. Fint? Ja.

Hvordan gjøre deg selv feit?

Dra til Snoopy’s, tidenes kafé i ”India Town”. Deretter spise både hamburger og pizza, drikke fersk vannmelonjuice med en kilo sukker i, etterfulgt av en kaloribombe, også kalt Kitkat milkshake, også kjent som en bit av himmelen. Livet er godt og det er gode ekstra kilo som er på besøk for tiden.

Hvordan blir sint på en nordmann (som for øvrig er programkordinator i NCA Tanzania)?

Få han til å fortelle hva han og kona og ungene spiser til kvelds. Grove, varme rundstykker med brunost! I Tanzania. Slemt.

Hvordan bli flau?

Dra på en tysk hiphop konsert på det rusiske kultursenteret. Ouf meg rundt.

Hvordan kurere hjemlengsel?

Tenke på snø. Spise ost. Drikke eplejuice. Og lese bøker om sauer. Merkelig kur, og jeg ønsker å påpeke at alle har sin egen, men at min er best.

Hvordan vite at Hanne Sofie er glad?

Når hun synger med til lovsang på Swahili som hun ikke skjønner bæret av før klokka ti om morgenen.

Hvordan vite at Karen er glad?

Når hun slipper å spise ris og chips til lunsj.

Hvordan krysse gata?

Hs: Strekke begge armene framfor deg, lukke øynene, bruke ”The Secret” og kaste deg uti det.

Karen: Se til høyre, venstre, høyre, venstre, høyre, venstre, høyre, venstre, ti meter mellom bilene, LØP!

Hvordan overleve svettelukt i daladala’n?

Tenke på at du selv lukter like vondt.

Hvordan få hvit hår, samt gratis striper i håret?

Sola tar seg av den saken!

Og jo, vi har vært i bagamoyo, ergo bilder! Hurra, roper alle da.

Karen at the beach

Jepp, det er krokodiller vi ser på. Minicrocos.

Og ja, det er fremdeles gøy å leke med Bærnt

Rikmanskjøpesenter. Supermarked. Kiri. Trenger jeg å si mer?!?

Mord, vodka, fred og føtter

Gjettelek. Hva er dette? Nei jeg klarer ikke vente lenger. Svaret er cashewnøtt + chashewnøttfrukt. Inni nøtten ligger det gift som kan brukes til tatovering, og helt langt der inne i nøtten ligger cashew'n. Frukten lukter, smaker og er alkohol. Wow. For en nøtt.

Barneføtter. Cashew. Hvor har Hanne Sofie vært?

OijOijOij.

Fred være med dere. Vi har nettopp kommet hjem fra en ukes Peace Caravan, og det har vært en opplevelse uten like. I korte trekk så har vi reist rundt i nord og sør men en full bussjåfør, 20 ungdommer, mye engasjement, besøkt skoler og barn i alle aldre. Målet har vært å fremme fred, good governance, life skills (hva nå enn det er), klimaendringer og andre fredsrelaterte saker. Noen opplevelser har satt ekstra spor ,og det er de jeg har lyst til å dele med dere.
Jeg har drept en geit. Eller man kan strengt talt ikke si at det var min feil. Vår kjære fyllik av en bussjåfør helte ned den ene flasken whisky etter den andre, mens vennene våre bare lo. Skeptisk og småskremt bestemte jeg meg for å la det gå, og festet sikkerhetsbelte ekstra stramt da vi kjørte buss. Langt der framme i horisonten, en liten gutt og to små geiter. Bussjåføren som akkurat hadde helt opp et nytt glass med vodka gav blaffen, bremset ikke ned bussen som kjørte i 140, men deiset over den ene geita istedenfor. Stakkars liten gutt. Deretter økte farten, mens bussjåføren lo og et par mennesker nesten ble påkjørt langs veien.Resten av gruppen lo av meg og sjåføren fylte glasset til randen. Jeg så døden i øynene. I ettertid er jeg bare glad for at vi lever og at jeg ikke er alkoholiker.
Jeg har vært lærer. Svetten renner. Ikke av nervøsitet, men av varmen. Nervøsiteten er borte, kun glede, et smil og en god utfordring. Klasserommet er stappfullt av gutter på min alder, med mer eller mindre dårlig engelsk kunnskaper. Oppdraget mitt: Å lære bort Good Governance. Mens jeg sitter å venter på å få ordet, jobber hjerner for fult. Hvordan kan jeg nå fram til disse. Så traff det meg. Cluet er å bruke deres språk så langt det går. Jeg kan en setning på swahili og det er denne: ”Mbele ya gari, kuna simba.” Det er en løve foran bilen. Så jeg kjørte på. Tegnet en bil, en løve, og vettskremte mennesker inni bilen, mens hele klasserommet skrattlo av den gale mzungu- jenta som tegnet istedenfor å undervise. Så kom poenget. Hva føler menneskene i bilen? De er redde, usikre på framtiden, tørste, trøtte, sultne og rastløse. Hva om bilen er Tanzania og løven er poor governance. Tanzania går ingen steder uten bra styresett. Et åpenbaring traff elevene, mens de klappet og ropte bravo. Kjære tid, så gøy det var. Det vokser en lite ”wannabe” lærer i meg. Særlig med så entusiastiske elever. Moro!!
Maten her har kommet opp i halsen på meg. Dere skjønner, de spør om jeg vil ha ku, gris, sau eller kylling, og det har jeg enda ikke vendt meg til. Et stykke ku, takk. Æsj. Den renner fett av alt, og chipsen er slapp og kokt i olje. Æsj. Og dessuten så kryper man inn i en liten shappe av en restaurant, som like gjerne kunne blitt kaldt fluenes kongerike. Sinnsykt ekkelt. Jeg misliker offisielt å spise, og det er trist. Jeg kunne drept den kua for en liten dæsj taco.
Peace Caravan er mzungushow 24/7. Alle vil ta på deg, snakke til deg, være dine venn, tulle med deg, synge med deg og ta bilde av deg til en hver tid. Kjendisstatusen kler ikke meg, og de første dagene hadde jeg lyst til å bite av hodet på alle som snakket til meg før kl. 8 om morgenen. ”Anna Sofia, Anna SOFIA, ANNA SOFIA, what you doing, where you going, how are you, whats up, Norway is up, haha, Anna Sofia...??!!” Stress. Jeg lærte meg fort å si ”Kaa kimya” (vær stille) og ”Haya kuhusu” (none of your business), og det kom godt med. Cluet var å snu situasjonen rundt og ha det gøy. Humor = connecting people. Etter denne uka er jeg overbevist om at jeg er fortreffelig morsom eller så har tanzanianere fortreffelig dårlig humor! Jeg begynte å kalle tanzanianere for mzungu og mchina, noe som de syntes var dødsmorsomt, og jeg dro derifra som Anna Sofia Masai. Til og med kelnerne på restauranten kalte meg Masai. Det var artig det. Oppmerksomhet kan være gøy. I små doser.

Hjemreise finner sted om 2 og en halv uke. Obama og jeg kommer til Norge på samme dag. Selv om det blir trist å forlate varmen, venner, ananaser, galskap og mye hygge, så begynner jeg å bli mer og mer forberedt på å dra. Snø, cafeliv, kaffe, taco, venner & familie, musikk, jul, normalitet og rene føtter. Jo, det kommer til å bli litt fint det og. De to neste ukene skal vi til Zanzibar på ny, besøke historiske steder i Bagamoyo, shoppe og si farvel. Rart, men fint. Trist, men godt.

Plutselig klartet jeg opp i et tre med humørsvingende Pona

Overfylte klasserom, engasjerte unger og mye kaos <123

Søvn. Inntreffer når som helst, hvor som helst. Det er ikke alltid det er like spennende å høre på diskusjoner som foregår på swahili. Jeg sovnet ute i den tredje timen. Ouf.

Fredsfotballkamp som ble litt i overdose for Karen stakkars

Ananas for 7 kr? Jatakk!

Hva annet kan man si? Kvinnene i Afrika er utrolig vakre. Og de var faktisk veldig interessert i hva vi hadde å fortelle om Vikoba (mikrokredit- opplegg), selv om det ikke ser slik ut.

Den beben er den søteste jeg noen gang har sett!!

Og her har vi litt av gjengen, vettdu. Flotte saker.

Extreme exercise with Elephants

Skjønne unger fra landsbygda i Irringa

Den siste uka har gitt inntrykk. To artige typer fra KN, ved navn Aleksander og Nils- Harald, kom på besøk for å oppleve Tanzania, besøke prosjekter og snakke med oss. Før vi visste ord av det tok de oss med 8 timer av gårde, og opp i fjellene for å besøke Illula Orphan Programme. På veien opp stoppet vi i Mikumi National Park for et par tre timers safari. Det finnes ikke ord for å forklare følelsen av å ha antiloper (Aleksanders favoritt), bavianer, elefanter (!!), villsvin, bøffler og en giraffe, spaserende forbi deg, mens du sitter med en kald cola i hånda og venter på at lunsjen skal serveres. Surreal, but very nice indeed. Etter en tøff lunsj og en tretimers game drive hvor vi fikk se litt av hvert av underfulle skapninger, bar det opp i fjellene. Fantastisk natur og elleville forbikjøringer i mørket. Hurra meg rundt av ”nærme døden opplevelser” er Afrika i et nøtteskall.

Barnehjemmet i Illula er blant annet støttet av KN, og vi ble møtt meg åpne armer, fantastisk god mat (etter min mening), en seng, kakkerlakker, mer behagelig klima, flotte mennesker og mye givende informasjon. Barnehjemmet har utrolige visjoner for framtiden og hvordan de skal klare å bli selvdrevne. Sjefen på stedet hadde stjerner i øynene da han pratet om biblioteket de var i ferd med å bygge. Lysten til å lese er stor på landsbygda, men bøkene og avisene er få. I tilegg til at dette barnehjemmet tar seg av 20 pluss barn, dyrker sin egen mat, har geiter, kuer og griser, planlegger å bygge et bibliotek, en restaurant, en internettcafe og en butikk hvor de kan selge mat, klær og annet de dyrker, bygger og produserer, støtter de over 400 fosterbarn. Dealen er slik at hvis besteforeldre i landsbygda tar seg av noen barn, får de noe tilbake for det. En seng, en geit, eller en kylling og kanskje til og med et hus. Vi fikk sett genialiteten i water harvesting. Under regnsesongen kan husene ”høste” nok vann til å dekke familiens forbruk for ett helt år. Utrolig enkelt og utrolig genialt. Hva mer kan man si? Denne turen visste oss mer av det ekte Tanzania, og det var flott å komme seg litt vekk fra det kaotiske storbylivet. Å få besøke flere fosterfamiler og se hva prosjektet i Illula har fått til har virkelig gjort inntrykk. Det å sitte ansikt til ansikt med mennesker som forteller deg at de ikke fikk tak i mat for i dag, mens du selv er stappmett etter en herlig lunsj, er en merkelig, ubehagelig og veldig sterk opplevelse. Vi har bare godt av å kjenne på det. Mhm.

Vi er tilbake i Dar, og det har gått opp for meg at vi har bare tre helger igjen i storbyen, siden vi skal reise så mye, og vi har ufattelig mye igjen å gjøre. Tiden har gått så fort. Neste onsdag reiser vi på Peace Caravan opp og ned langs kysten med 17 ungdommer fra forskjellige Peace Clubs. Etter det skal vi til feriestedet Bagamoyo og tilbake til Zanzibar, før turen bærer heimmat. Hei, hvor det dundrer og går.

Ungene på barnehjemmet ønsket oss velkomne med dans og sang. Fabelaktig.

Nils Harald og Aleksander dokumenterer besøkene i fosterfamiliene

Elefantteee

Girafffee

Det er ikke alltid skiltlesing er like lett.

Karen: “Hva betyr egentlig det? Sånn ”ikke tren med elefantene”, eller hva??”

Eventyruke

Afida (da hun møtte oss ved kaja) : ”Anna-sofia, you look so happy, why are you smiling?”

Jeg hadde ingen anelse. Bortsett fra at jeg fikk en følelse av at jeg hadde lyst til å bli på Zanzibar for alltid. All tid. I hvert fall litt lengre.

Hendelse: En ukes ferie på Zanzibar

Hvem: Meg, Kloke Karen, Moro Magne, Ville Warren, Supernaturlige Stian, Annerledes Arnold og Råkule Renee

Dag: Ukjent

Sted: Jordkloden

Mål med dette innlegget: Å gi verden et innblikk i hva jeg har opplevd den siste uka

Tilskuere i skrivende stund: En firfirsle som heter Einar

Tilstand: Hovne mandler og fremdeles sjøsyk etter ferja jeg tok for nøyaktig 1 døgn, 1 time og 26 minutter siden

Ønske med dette innlegget: At dere skal forstå at det jeg har opplevd denne uka ikke skjer ikke så veldig ofte

Drøm: At Zanzibars strender var Norges strender

Veien videre: er lang

Fun Fact: Hvis du tilfeldigvis har sangen ”Porcelain” av Moby lett tilgjengelig så bør den spilles mens du leser videre, for det er den følelsen jeg prøver å formidle.

Konklusjon: Jeg har skrevet for mange rapporter i det siste

Vi har hatt ferie i en uke og dro likeså greit til paradis, med andre ord Zanziiibar. Om du ikke har vært der så sier jeg i sikkerhet at du har gått glipp av noe. En øy full av dimensjoner, som bare må oppleves. Min venn Magne kom, vi dro på sunset cruise med random venner fra ferja, og eventyret vårt var klart til avgang. Hvorfor har uka vært bra? Jo, det er virkelig ikke hver uke du får snorkle i et av verdens fineste korallrev, sove i en beach bungalow med 6 andre fortreffelige hyggelige mennesker som ikke snorker, leke med aper i jungelen, svømme med delfiner i havet, være på verdens vakreste strand, få full body massage i en time på samme strand for 43kr, se sola gå ned i det indiske hav, snakke med en nordmann som tror på romvesner og alle mulige konspirasjonsteorier, møte folk med en fantastisk innstilling til livet og mennesker, ha samtaler med folk som skjønner like lite av livet som meg, dø av sjøsykhet midt på havet uten nødutgang, og spise sjokoladepizza til middag. Og dette er bare litt av alt vi har gjort. Imponert? Jeg håper det. Livet er fint, forvirrende og rart, men fint. Eventyret er slutt. Jeg er litt fattigere, men mange ferieminner rikere. Våre venner er borte. Magne har dratt tilbake til Rwanda. Stian er tilbake i Norge. Albert er sikkert tilbake i Dar. Warren ble igjen på stranda. Renee er på vei til London. Og slik ender det. På alle kanter av verden. Hvor skal du reise på ferie neste gang? Svaret er som alltid 42 og Zanziiibar.