Galskap i Afrika: desember 2009

Farvel. Føtter skal ikke se lyset før neste vår.

F. Full bussjåfør. En dø geit. 2 skremte nordmenn. En hel serie avhør og rapporter og samtaler. Mye løgner. Mye detaljer. Mye trøbbel. Men det kom noe godt ut av denne serien av uheldige hendelser også. Gutten med den lille geita skal få ny. Jepp, en splitter ny geit. Ingenting gjør meg mer glad enn det å vite at det vi drepte skal bli erstattet. Afrika gjør noe rett, nemlig godtgjørelse. Ingenting i Norge kan sammenlignes med følelsen av at en dø geit skal få nytt liv.

Regnet kom. Og gikk. Regnet skal ikke se lyset før neste vår.

A. Ananas. Hjemme er ikke ananas det samme. Jeg husker ikke en gang om vi har ananas hjemme! Det finnes i alle fall ungdom som ikke vet at ananas vokser på busk og det i seg selv er en tragedie. Ikke bare forlater vi ananas, men også appelsin, vannmelon og mango. AaAaaAah, ingen frukt i Norge kan sammenlignes med frukten her.

Farvel marked. Tanzanianske marked ser aldri lyset i Norge.

R. Rumper. Jeg har tidligere nevnt de afrikanske rumper/stoltheter. Det er seriøst snakk om syke greier. Til tider blir man stående og stirre, for man kan ikke tro hva slags vesen som beveger seg framover i form av to rumpeballer. Det er helt vilt, gigantisk og oppsynsvekkende. Ingen rumper i Norge kan sammenlignes med disse.

Farvel skjørt og hav og sand

V. Venner. Herlighet, er det noe jeg ikke forventet å finne i Tanzania så er det venner. Litt pessimistisk når det gjelder forventninger her, men det er sant at jeg forventet jobb og ikke venner. Men her sitter jeg da, og klarer ikke en gang å telle alle på fingrene. Til og med hushjelpen, som ikke kan et ord engelsk, og som rømte sist uke, var en god venn. Jeg kan si til dere at selv om det blir godt å reise hjem er det å skulle reise herifra fryktelig trist. Vennskapene her nede har vokst fram på et utrolig spesielt grunnlag, nemlig kultur og savn. Ingenting i Norge kan sammenlignes med de herlige vennene jeg har fått her nede, for disse folka er noe riktig annet.

E. Engasjement. Åh, hei som det ryker ferskt og ekte engasjement av ungdommen her nede. De brenner, de diskuterer som busta fyker og de er levende. Norske ungdommer kan ikke engang sammenlignes med disse vesnene her. Her i Dar, hvor de møter det ene problemet etter det andre har de kun et ønske, å forandre landet sitt. Wow. Tanzaniansk ungdom kan ikke sammenlignes med norsk ungdom.

L. Livet. Livet her nede er noe riktig annet enn livet der oppe i Nord. Ja, riktig nok har jeg irritert meg over alle menneskene som skriker ditt og datt etter meg, men de prøver bare å leve, ikke sant? Jeg har irritert meg over varmen, sykdommen, utfordringene og slappheten, men det er en del av opplevelsen. Livet kommer jo ikke til å stoppe når vi kommer hjem, men en viktig del av livet dette året er over. Og det er fryktelig rart. Litt godt å slippe klamhet, svette 24/7, oppmerksomhet, ransforsøk, mus som spiser krydder i senga til Karen, vaskemaskin som ikke vasker klær og høflighet. Men i skrivende stund er jeg overbevist om at jeg kommer til å savne alt sammen i en vanvittig stor klump. Livet her nede kan ikke sammenlignes med livet som venter på oss i nord.

Farvel Tanzania. Det er over. Og ut.

Vi leker muslim. I muslim ser man sånn ut.

Slavemarked. Folk var dyr. Folk var dritt. En ond menneskehet med et grusomt verdenssyn. Vi går ned i kjelleren i kirka som var bygd over slavenes fangehull. Et knøtt lite rom hvor 75 kvinner og barn døde av sult, tørste, mangel på luft og hygiene. At dette er vår verden er vanskelig å forstå. Zanzibar og Bagamoyo var slavehandelens midtpunkt, og vi har fått erfare dette ved hjelp av gåsehud, trange fangehull og skrekkelige historier.

Kultur. Tidligere har jeg nevnt at jeg er mer eller mindre drittlei kultur. Men nå trekker jeg det tilbake. Kultur er omtrent 90 % av hva dette oppholdet har vært. Hvor vakkert er det ikke å spise frokost, middag og lunsj på et teppe på stuegulvet, men en katt ruslende rundt og en familie som øker og minker i sekundet ettersom folk kommer og går. Vi har bodd i Afida (CFC-deltaker) sin nydelige familie, og den Zanzibarianske (eller hva man nå sier) kulturen har funnet veien til hjerte mitt. Her kjenner alle alle og alle er velkomne hvor som helst, når som helst, alltid. Gjestfriheten er så stor at det er vanskelig for oss nordmenn å vite hvordan vi skal reagere. Å spise frokost med nystekt Chapati (nanbrød/ flatbrød/ brød- lignende greie), ferskpresset pasjonsfrukt/ mango- juice med smak av krydder, chai, frukt, grønnsaker og med HBO (amerikansk tv-kanal) og bønne- rop som bakgrunnslyd må bare oppleves. Å våkne opp av en katt som maler i vinduet til bønne- ropene kl 5 om morgenen er mer eller mindre magisk. Søvn blir liksom mindre viktig. Å dra til Forodhani Gardens, der hvor verdens vakreste matmarked tar sted, og hvor kokosbrød, grillspyd og sjokoladepizza står på menyen, mens fullmånen og stjerneskudd er dine vitner gjør livet mer verdifullt. Som dere skjønner er jeg er helt i ekstase når det gjelder Zanzibar. Neste gang, la oss dra dit alle sammen.

Peace Clubs. Foredrag. Dårlige engelsk kunnskaper ute å går. Det er så utrolig utfordrende at jeg fremdeles er frustrert. Sier jeg en setning, oversetter de i 10 minutter. Hva foregår? Jeg skjønner ikke swahili. Jeg svetter. Venter utålmodig uten anelse hva som foregår. Forstår de at verden ødelegges av forurensing? Forstår de at de er framtidens ledere? Hater de meg siden jeg ikke har på meg burka? Kjeder de seg? Jeg gleder meg til å være den som forstår. Og jeg gleder meg til å holde foredrag for mennesker som snakker samme språk som meg. Det må jo være barnemat i forhold til det her, sant?

Klamt klima. Zanzibars temperatur har forandret seg drastisk siden vi var der i November. Nå er det klamt. Så klamt at du kan ikke tro det. Er det virkelig sant? Så klamt at det å ta to skritt utenfor døra er meningsløst. Og søvnen får plass flere timer om dagen. Hvorfor bevege seg når man kan ligge stille på gulvet under en vifte? Hvorfor gidde å være aktiv? Hva vil det si å være aktiv? Ingenting er logisk lenger. Alt man ønsker er å ligge stille, sove og drikke vann. Jeg har nullforståelse for hvordan vinter føles lenger.

Vi vinket farvel til Zanzibar og nestemann er Tanzania. WRæL!!!