Galskap i Afrika

FARVEL

2009-12-06T12:32:00.004Z

Farvel. Føtter skal ikke se lyset før neste vår.

F. Full bussjåfør. En dø geit. 2 skremte nordmenn. En hel serie avhør og rapporter og samtaler. Mye løgner. Mye detaljer. Mye trøbbel. Men det kom noe godt ut av denne serien av uheldige hendelser også. Gutten med den lille geita skal få ny. Jepp, en splitter ny geit. Ingenting gjør meg mer glad enn det å vite at det vi drepte skal bli erstattet. Afrika gjør noe rett, nemlig godtgjørelse. Ingenting i Norge kan sammenlignes med følelsen av at en dø geit skal få nytt liv.

Regnet kom. Og gikk. Regnet skal ikke se lyset før neste vår.

A. Ananas. Hjemme er ikke ananas det samme. Jeg husker ikke en gang om vi har ananas hjemme! Det finnes i alle fall ungdom som ikke vet at ananas vokser på busk og det i seg selv er en tragedie. Ikke bare forlater vi ananas, men også appelsin, vannmelon og mango. AaAaaAah, ingen frukt i Norge kan sammenlignes med frukten her.

Farvel marked. Tanzanianske marked ser aldri lyset i Norge.

R. Rumper. Jeg har tidligere nevnt de afrikanske rumper/stoltheter. Det er seriøst snakk om syke greier. Til tider blir man stående og stirre, for man kan ikke tro hva slags vesen som beveger seg framover i form av to rumpeballer. Det er helt vilt, gigantisk og oppsynsvekkende. Ingen rumper i Norge kan sammenlignes med disse.

Farvel skjørt og hav og sand

V. Venner. Herlighet, er det noe jeg ikke forventet å finne i Tanzania så er det venner. Litt pessimistisk når det gjelder forventninger her, men det er sant at jeg forventet jobb og ikke venner. Men her sitter jeg da, og klarer ikke en gang å telle alle på fingrene. Til og med hushjelpen, som ikke kan et ord engelsk, og som rømte sist uke, var en god venn. Jeg kan si til dere at selv om det blir godt å reise hjem er det å skulle reise herifra fryktelig trist. Vennskapene her nede har vokst fram på et utrolig spesielt grunnlag, nemlig kultur og savn. Ingenting i Norge kan sammenlignes med de herlige vennene jeg har fått her nede, for disse folka er noe riktig annet.

E. Engasjement. Åh, hei som det ryker ferskt og ekte engasjement av ungdommen her nede. De brenner, de diskuterer som busta fyker og de er levende. Norske ungdommer kan ikke engang sammenlignes med disse vesnene her. Her i Dar, hvor de møter det ene problemet etter det andre har de kun et ønske, å forandre landet sitt. Wow. Tanzaniansk ungdom kan ikke sammenlignes med norsk ungdom.

L. Livet. Livet her nede er noe riktig annet enn livet der oppe i Nord. Ja, riktig nok har jeg irritert meg over alle menneskene som skriker ditt og datt etter meg, men de prøver bare å leve, ikke sant? Jeg har irritert meg over varmen, sykdommen, utfordringene og slappheten, men det er en del av opplevelsen. Livet kommer jo ikke til å stoppe når vi kommer hjem, men en viktig del av livet dette året er over. Og det er fryktelig rart. Litt godt å slippe klamhet, svette 24/7, oppmerksomhet, ransforsøk, mus som spiser krydder i senga til Karen, vaskemaskin som ikke vasker klær og høflighet. Men i skrivende stund er jeg overbevist om at jeg kommer til å savne alt sammen i en vanvittig stor klump. Livet her nede kan ikke sammenlignes med livet som venter på oss i nord.

Farvel Tanzania. Det er over. Og ut.

Zanzibar, we're back

2009-12-06T12:17:00.004Z

Vi leker muslim. I muslim ser man sånn ut.

Slavemarked. Folk var dyr. Folk var dritt. En ond menneskehet med et grusomt verdenssyn. Vi går ned i kjelleren i kirka som var bygd over slavenes fangehull. Et knøtt lite rom hvor 75 kvinner og barn døde av sult, tørste, mangel på luft og hygiene. At dette er vår verden er vanskelig å forstå. Zanzibar og Bagamoyo var slavehandelens midtpunkt, og vi har fått erfare dette ved hjelp av gåsehud, trange fangehull og skrekkelige historier.

Kultur. Tidligere har jeg nevnt at jeg er mer eller mindre drittlei kultur. Men nå trekker jeg det tilbake. Kultur er omtrent 90 % av hva dette oppholdet har vært. Hvor vakkert er det ikke å spise frokost, middag og lunsj på et teppe på stuegulvet, men en katt ruslende rundt og en familie som øker og minker i sekundet ettersom folk kommer og går. Vi har bodd i Afida (CFC-deltaker) sin nydelige familie, og den Zanzibarianske (eller hva man nå sier) kulturen har funnet veien til hjerte mitt. Her kjenner alle alle og alle er velkomne hvor som helst, når som helst, alltid. Gjestfriheten er så stor at det er vanskelig for oss nordmenn å vite hvordan vi skal reagere. Å spise frokost med nystekt Chapati (nanbrød/ flatbrød/ brød- lignende greie), ferskpresset pasjonsfrukt/ mango- juice med smak av krydder, chai, frukt, grønnsaker og med HBO (amerikansk tv-kanal) og bønne- rop som bakgrunnslyd må bare oppleves. Å våkne opp av en katt som maler i vinduet til bønne- ropene kl 5 om morgenen er mer eller mindre magisk. Søvn blir liksom mindre viktig. Å dra til Forodhani Gardens, der hvor verdens vakreste matmarked tar sted, og hvor kokosbrød, grillspyd og sjokoladepizza står på menyen, mens fullmånen og stjerneskudd er dine vitner gjør livet mer verdifullt. Som dere skjønner er jeg er helt i ekstase når det gjelder Zanzibar. Neste gang, la oss dra dit alle sammen.

Peace Clubs. Foredrag. Dårlige engelsk kunnskaper ute å går. Det er så utrolig utfordrende at jeg fremdeles er frustrert. Sier jeg en setning, oversetter de i 10 minutter. Hva foregår? Jeg skjønner ikke swahili. Jeg svetter. Venter utålmodig uten anelse hva som foregår. Forstår de at verden ødelegges av forurensing? Forstår de at de er framtidens ledere? Hater de meg siden jeg ikke har på meg burka? Kjeder de seg? Jeg gleder meg til å være den som forstår. Og jeg gleder meg til å holde foredrag for mennesker som snakker samme språk som meg. Det må jo være barnemat i forhold til det her, sant?

Klamt klima. Zanzibars temperatur har forandret seg drastisk siden vi var der i November. Nå er det klamt. Så klamt at du kan ikke tro det. Er det virkelig sant? Så klamt at det å ta to skritt utenfor døra er meningsløst. Og søvnen får plass flere timer om dagen. Hvorfor bevege seg når man kan ligge stille på gulvet under en vifte? Hvorfor gidde å være aktiv? Hva vil det si å være aktiv? Ingenting er logisk lenger. Alt man ønsker er å ligge stille, sove og drikke vann. Jeg har nullforståelse for hvordan vinter føles lenger.

Vi vinket farvel til Zanzibar og nestemann er Tanzania. WRæL!!!

Karen får henna på henda

Definisjonen på skjønnhet

Ris i alle sorter og varianter

Hygge med parafin i Afida sin familie

Stone Town, min hjertes by

Fangehull. Fangehull for 75 mennesker. For noe tull.

Chai på gulvet. Det er slik det skal være.

Lay down your heart = Bagamoyo

2009-11-30T12:21:00.011Z

Vi har vært i Bagamoyo, palmens by. Vakker strand, kjedelige museum, lokal mat og alt i alt en finfin dagstur.

Det er avskjedstid. Det er fryktelig merkelig. Tenk at 4 måneder har gått siden jeg satt på Café Sør med mamma uten en anselse hva jeg gikk i møte. Wræl, nå skal vi til Zanzibar på ny, og siden hjem. Hjem liksom. Wow. Dette er offisielt et blogginnlegg uten særlig innhold. Amen.

Hvordan begynne å gråte på supermarkedet i Tanzania?

Dra til det dyreste shopping senteret i Dar, for så å bruke en times tid på supermarkedet, for så å få øye på Kiri og Philadelfia i ostehylle, for så kjenne tårene presse på. Riktig så dramatisk var det ikke, vel og merke, men feite så glad jeg ble.

Hvordan forberede seg på den sinnsyke kulden som kommer til å møte oss på Gardemoen?

Gå inn og ut av studioet som har air condition på 15 grader uten sokker. Kuldesjokk uten like.

Hvordan få sitteplass på en stappfull daladala?

Vente til den kræsjer og le av at folk løper av i skrekk, mens du sniker deg inn og får en finfin sitteplass i en halvveis oppegående buss. Hurra!

Hvordan gjøre mama i huset sint?

Glemme å re opp sengen i sitt EGET rom og sette skoene sine i skohylla. Dæven, for et kvinnemenneske.

Hvordan gjøre mama i huset glad?

Ehmmm. Umulig.

Hvordan få hele Tanzanias befolkning til å dø av latter istedenfor sult?

Snakke Swahili, evt. Krysse gata

Hvordan få kveldene til å gå?

En dose ”How I met your mother”, en dæsj ”House”, en bit melkerull, en herlig og sprø Krista, en team talk, en joggetur, 10 tekstmeldinger, en dø firfirsle og en latterkrampe

Hvordan elske daladala’n?

Få sitteplass ved vinduet, stikke huet ut av vinduet og observere den daglige galskapen, plugge i Ipoden med ny- nedlastet ”Yo La Tengo” og smile. Fint? Ja.

Hvordan gjøre deg selv feit?

Dra til Snoopy’s, tidenes kafé i ”India Town”. Deretter spise både hamburger og pizza, drikke fersk vannmelonjuice med en kilo sukker i, etterfulgt av en kaloribombe, også kalt Kitkat milkshake, også kjent som en bit av himmelen. Livet er godt og det er gode ekstra kilo som er på besøk for tiden.

Hvordan blir sint på en nordmann (som for øvrig er programkordinator i NCA Tanzania)?

Få han til å fortelle hva han og kona og ungene spiser til kvelds. Grove, varme rundstykker med brunost! I Tanzania. Slemt.

Hvordan bli flau?

Dra på en tysk hiphop konsert på det rusiske kultursenteret. Ouf meg rundt.

Hvordan kurere hjemlengsel?

Tenke på snø. Spise ost. Drikke eplejuice. Og lese bøker om sauer. Merkelig kur, og jeg ønsker å påpeke at alle har sin egen, men at min er best.

Hvordan vite at Hanne Sofie er glad?

Når hun synger med til lovsang på Swahili som hun ikke skjønner bæret av før klokka ti om morgenen.

Hvordan vite at Karen er glad?

Når hun slipper å spise ris og chips til lunsj.

Hvordan krysse gata?

Hs: Strekke begge armene framfor deg, lukke øynene, bruke ”The Secret” og kaste deg uti det.

Karen: Se til høyre, venstre, høyre, venstre, høyre, venstre, høyre, venstre, ti meter mellom bilene, LØP!

Hvordan overleve svettelukt i daladala’n?

Tenke på at du selv lukter like vondt.

Hvordan få hvit hår, samt gratis striper i håret?

Sola tar seg av den saken!

Og jo, vi har vært i bagamoyo, ergo bilder! Hurra, roper alle da.

Karen at the beach

Jepp, det er krokodiller vi ser på. Minicrocos.

Og ja, det er fremdeles gøy å leke med Bærnt

Rikmanskjøpesenter. Supermarked. Kiri. Trenger jeg å si mer?!?

Mord, vodka, fred og føtter

2009-11-21T13:03:00.006Z

Gjettelek. Hva er dette? Nei jeg klarer ikke vente lenger. Svaret er cashewnøtt + chashewnøttfrukt. Inni nøtten ligger det gift som kan brukes til tatovering, og helt langt der inne i nøtten ligger cashew'n. Frukten lukter, smaker og er alkohol. Wow. For en nøtt.

Barneføtter. Cashew. Hvor har Hanne Sofie vært?

OijOijOij.

Fred være med dere. Vi har nettopp kommet hjem fra en ukes Peace Caravan, og det har vært en opplevelse uten like. I korte trekk så har vi reist rundt i nord og sør men en full bussjåfør, 20 ungdommer, mye engasjement, besøkt skoler og barn i alle aldre. Målet har vært å fremme fred, good governance, life skills (hva nå enn det er), klimaendringer og andre fredsrelaterte saker. Noen opplevelser har satt ekstra spor ,og det er de jeg har lyst til å dele med dere.
Jeg har drept en geit. Eller man kan strengt talt ikke si at det var min feil. Vår kjære fyllik av en bussjåfør helte ned den ene flasken whisky etter den andre, mens vennene våre bare lo. Skeptisk og småskremt bestemte jeg meg for å la det gå, og festet sikkerhetsbelte ekstra stramt da vi kjørte buss. Langt der framme i horisonten, en liten gutt og to små geiter. Bussjåføren som akkurat hadde helt opp et nytt glass med vodka gav blaffen, bremset ikke ned bussen som kjørte i 140, men deiset over den ene geita istedenfor. Stakkars liten gutt. Deretter økte farten, mens bussjåføren lo og et par mennesker nesten ble påkjørt langs veien.Resten av gruppen lo av meg og sjåføren fylte glasset til randen. Jeg så døden i øynene. I ettertid er jeg bare glad for at vi lever og at jeg ikke er alkoholiker.
Jeg har vært lærer. Svetten renner. Ikke av nervøsitet, men av varmen. Nervøsiteten er borte, kun glede, et smil og en god utfordring. Klasserommet er stappfullt av gutter på min alder, med mer eller mindre dårlig engelsk kunnskaper. Oppdraget mitt: Å lære bort Good Governance. Mens jeg sitter å venter på å få ordet, jobber hjerner for fult. Hvordan kan jeg nå fram til disse. Så traff det meg. Cluet er å bruke deres språk så langt det går. Jeg kan en setning på swahili og det er denne: ”Mbele ya gari, kuna simba.” Det er en løve foran bilen. Så jeg kjørte på. Tegnet en bil, en løve, og vettskremte mennesker inni bilen, mens hele klasserommet skrattlo av den gale mzungu- jenta som tegnet istedenfor å undervise. Så kom poenget. Hva føler menneskene i bilen? De er redde, usikre på framtiden, tørste, trøtte, sultne og rastløse. Hva om bilen er Tanzania og løven er poor governance. Tanzania går ingen steder uten bra styresett. Et åpenbaring traff elevene, mens de klappet og ropte bravo. Kjære tid, så gøy det var. Det vokser en lite ”wannabe” lærer i meg. Særlig med så entusiastiske elever. Moro!!
Maten her har kommet opp i halsen på meg. Dere skjønner, de spør om jeg vil ha ku, gris, sau eller kylling, og det har jeg enda ikke vendt meg til. Et stykke ku, takk. Æsj. Den renner fett av alt, og chipsen er slapp og kokt i olje. Æsj. Og dessuten så kryper man inn i en liten shappe av en restaurant, som like gjerne kunne blitt kaldt fluenes kongerike. Sinnsykt ekkelt. Jeg misliker offisielt å spise, og det er trist. Jeg kunne drept den kua for en liten dæsj taco.
Peace Caravan er mzungushow 24/7. Alle vil ta på deg, snakke til deg, være dine venn, tulle med deg, synge med deg og ta bilde av deg til en hver tid. Kjendisstatusen kler ikke meg, og de første dagene hadde jeg lyst til å bite av hodet på alle som snakket til meg før kl. 8 om morgenen. ”Anna Sofia, Anna SOFIA, ANNA SOFIA, what you doing, where you going, how are you, whats up, Norway is up, haha, Anna Sofia...??!!” Stress. Jeg lærte meg fort å si ”Kaa kimya” (vær stille) og ”Haya kuhusu” (none of your business), og det kom godt med. Cluet var å snu situasjonen rundt og ha det gøy. Humor = connecting people. Etter denne uka er jeg overbevist om at jeg er fortreffelig morsom eller så har tanzanianere fortreffelig dårlig humor! Jeg begynte å kalle tanzanianere for mzungu og mchina, noe som de syntes var dødsmorsomt, og jeg dro derifra som Anna Sofia Masai. Til og med kelnerne på restauranten kalte meg Masai. Det var artig det. Oppmerksomhet kan være gøy. I små doser.

Hjemreise finner sted om 2 og en halv uke. Obama og jeg kommer til Norge på samme dag. Selv om det blir trist å forlate varmen, venner, ananaser, galskap og mye hygge, så begynner jeg å bli mer og mer forberedt på å dra. Snø, cafeliv, kaffe, taco, venner & familie, musikk, jul, normalitet og rene føtter. Jo, det kommer til å bli litt fint det og. De to neste ukene skal vi til Zanzibar på ny, besøke historiske steder i Bagamoyo, shoppe og si farvel. Rart, men fint. Trist, men godt.

Plutselig klartet jeg opp i et tre med humørsvingende Pona

Overfylte klasserom, engasjerte unger og mye kaos <123

Søvn. Inntreffer når som helst, hvor som helst. Det er ikke alltid det er like spennende å høre på diskusjoner som foregår på swahili. Jeg sovnet ute i den tredje timen. Ouf.

Fredsfotballkamp som ble litt i overdose for Karen stakkars

Ananas for 7 kr? Jatakk!

Hva annet kan man si? Kvinnene i Afrika er utrolig vakre. Og de var faktisk veldig interessert i hva vi hadde å fortelle om Vikoba (mikrokredit- opplegg), selv om det ikke ser slik ut.

Den beben er den søteste jeg noen gang har sett!!

Og her har vi litt av gjengen, vettdu. Flotte saker.

Extreme exercise with Elephants

2009-11-07T09:34:00.005Z

Skjønne unger fra landsbygda i Irringa

Den siste uka har gitt inntrykk. To artige typer fra KN, ved navn Aleksander og Nils- Harald, kom på besøk for å oppleve Tanzania, besøke prosjekter og snakke med oss. Før vi visste ord av det tok de oss med 8 timer av gårde, og opp i fjellene for å besøke Illula Orphan Programme. På veien opp stoppet vi i Mikumi National Park for et par tre timers safari. Det finnes ikke ord for å forklare følelsen av å ha antiloper (Aleksanders favoritt), bavianer, elefanter (!!), villsvin, bøffler og en giraffe, spaserende forbi deg, mens du sitter med en kald cola i hånda og venter på at lunsjen skal serveres. Surreal, but very nice indeed. Etter en tøff lunsj og en tretimers game drive hvor vi fikk se litt av hvert av underfulle skapninger, bar det opp i fjellene. Fantastisk natur og elleville forbikjøringer i mørket. Hurra meg rundt av ”nærme døden opplevelser” er Afrika i et nøtteskall.

Barnehjemmet i Illula er blant annet støttet av KN, og vi ble møtt meg åpne armer, fantastisk god mat (etter min mening), en seng, kakkerlakker, mer behagelig klima, flotte mennesker og mye givende informasjon. Barnehjemmet har utrolige visjoner for framtiden og hvordan de skal klare å bli selvdrevne. Sjefen på stedet hadde stjerner i øynene da han pratet om biblioteket de var i ferd med å bygge. Lysten til å lese er stor på landsbygda, men bøkene og avisene er få. I tilegg til at dette barnehjemmet tar seg av 20 pluss barn, dyrker sin egen mat, har geiter, kuer og griser, planlegger å bygge et bibliotek, en restaurant, en internettcafe og en butikk hvor de kan selge mat, klær og annet de dyrker, bygger og produserer, støtter de over 400 fosterbarn. Dealen er slik at hvis besteforeldre i landsbygda tar seg av noen barn, får de noe tilbake for det. En seng, en geit, eller en kylling og kanskje til og med et hus. Vi fikk sett genialiteten i water harvesting. Under regnsesongen kan husene ”høste” nok vann til å dekke familiens forbruk for ett helt år. Utrolig enkelt og utrolig genialt. Hva mer kan man si? Denne turen visste oss mer av det ekte Tanzania, og det var flott å komme seg litt vekk fra det kaotiske storbylivet. Å få besøke flere fosterfamiler og se hva prosjektet i Illula har fått til har virkelig gjort inntrykk. Det å sitte ansikt til ansikt med mennesker som forteller deg at de ikke fikk tak i mat for i dag, mens du selv er stappmett etter en herlig lunsj, er en merkelig, ubehagelig og veldig sterk opplevelse. Vi har bare godt av å kjenne på det. Mhm.

Vi er tilbake i Dar, og det har gått opp for meg at vi har bare tre helger igjen i storbyen, siden vi skal reise så mye, og vi har ufattelig mye igjen å gjøre. Tiden har gått så fort. Neste onsdag reiser vi på Peace Caravan opp og ned langs kysten med 17 ungdommer fra forskjellige Peace Clubs. Etter det skal vi til feriestedet Bagamoyo og tilbake til Zanzibar, før turen bærer heimmat. Hei, hvor det dundrer og går.

Ungene på barnehjemmet ønsket oss velkomne med dans og sang. Fabelaktig.

Nils Harald og Aleksander dokumenterer besøkene i fosterfamiliene

Elefantteee

Girafffee

Det er ikke alltid skiltlesing er like lett.

Karen: “Hva betyr egentlig det? Sånn ”ikke tren med elefantene”, eller hva??”

Eventyruke

2009-11-07T09:12:00.002Z

Afida (da hun møtte oss ved kaja) : ”Anna-sofia, you look so happy, why are you smiling?”

Jeg hadde ingen anelse. Bortsett fra at jeg fikk en følelse av at jeg hadde lyst til å bli på Zanzibar for alltid. All tid. I hvert fall litt lengre.

Hendelse: En ukes ferie på Zanzibar

Hvem: Meg, Kloke Karen, Moro Magne, Ville Warren, Supernaturlige Stian, Annerledes Arnold og Råkule Renee

Dag: Ukjent

Sted: Jordkloden

Mål med dette innlegget: Å gi verden et innblikk i hva jeg har opplevd den siste uka

Tilskuere i skrivende stund: En firfirsle som heter Einar

Tilstand: Hovne mandler og fremdeles sjøsyk etter ferja jeg tok for nøyaktig 1 døgn, 1 time og 26 minutter siden

Ønske med dette innlegget: At dere skal forstå at det jeg har opplevd denne uka ikke skjer ikke så veldig ofte

Drøm: At Zanzibars strender var Norges strender

Veien videre: er lang

Fun Fact: Hvis du tilfeldigvis har sangen ”Porcelain” av Moby lett tilgjengelig så bør den spilles mens du leser videre, for det er den følelsen jeg prøver å formidle.

Konklusjon: Jeg har skrevet for mange rapporter i det siste

Vi har hatt ferie i en uke og dro likeså greit til paradis, med andre ord Zanziiibar. Om du ikke har vært der så sier jeg i sikkerhet at du har gått glipp av noe. En øy full av dimensjoner, som bare må oppleves. Min venn Magne kom, vi dro på sunset cruise med random venner fra ferja, og eventyret vårt var klart til avgang. Hvorfor har uka vært bra? Jo, det er virkelig ikke hver uke du får snorkle i et av verdens fineste korallrev, sove i en beach bungalow med 6 andre fortreffelige hyggelige mennesker som ikke snorker, leke med aper i jungelen, svømme med delfiner i havet, være på verdens vakreste strand, få full body massage i en time på samme strand for 43kr, se sola gå ned i det indiske hav, snakke med en nordmann som tror på romvesner og alle mulige konspirasjonsteorier, møte folk med en fantastisk innstilling til livet og mennesker, ha samtaler med folk som skjønner like lite av livet som meg, dø av sjøsykhet midt på havet uten nødutgang, og spise sjokoladepizza til middag. Og dette er bare litt av alt vi har gjort. Imponert? Jeg håper det. Livet er fint, forvirrende og rart, men fint. Eventyret er slutt. Jeg er litt fattigere, men mange ferieminner rikere. Våre venner er borte. Magne har dratt tilbake til Rwanda. Stian er tilbake i Norge. Albert er sikkert tilbake i Dar. Warren ble igjen på stranda. Renee er på vei til London. Og slik ender det. På alle kanter av verden. Hvor skal du reise på ferie neste gang? Svaret er som alltid 42 og Zanziiibar.

På vei til Paradis

Hygggggge.

Stranda i Stown Town

Food Marked <123

Apene vi lekte med i jungelen

Zanzibar = Paradis

2009-11-07T08:31:00.003Z

Delfinene vi svømte med. SYKT!

Sunset Cruise med Karen, Magne og andre randome venner

Jeg hadde en lengre samtale med en krabbe som het Tom

Ape i jungelen. Sinnsykt fet.

Solnedgang i det indiske hav

Kriiiiista

2009-10-24T11:32:00.001Z

Dette er Krista

Hun er fra USA.

Hun er kul

Hun gjør Afrika mer fargerik

Hun kan et norsk ord, nemlig melkerull

Hurra for Krista

En mann i dress med en levende høne under armen

2009-10-24T11:19:00.003Z

Livet er så fint her i Tanzania. Mens dere der hjemme forberedere dere på vinter, våkner jeg opp daglig med sol i ansiktet, vifta på full guffe, solkremen på nattbordet, aper som faller ned fra trærne, lyden av gresshoppere og til en ny dag i ananassesongen. Hah. Jeg føler meg heldig.

Palmer. Galskap på markedet. Mangoen i modningsprosses. To løye typer og en geit på en motorsykkel. En mann i dress med en levende høne under armen. Mygg, firfirsler og andre monstre under, oppi og ved siden av senga. I Tanzania er ingenting umulig. Om daladalaen er stappfull og 34 mennesker vil på, så er det ingen som sier nei. Man skviser seg sammen. Og vet dere hva? Det funker. Alle kommer med, om man så mister et halvt øre og moser ti tær i prosessen. Jeg liker tankegangen. Ingenting er umulig.

Denne uka har vi vært engelsklærere for gatebarn (gutter) på Dogodogo senteret (en søsterorganisasjon til GNRC). Og det har vært helt vanvittig utfordrende. Engelskkunnskapen deres er lik null og kreativiteten ligger gjemt langt bak. Men de er engasjerte, de prøver å forstå oss, de respekterer oss og jeg merker at hvis jeg skulle vært der lenger ville jeg blitt utrolig glad i dem. Og som jeg allerede har lært, så starter jo alt i det små. Om vi lærer dem navnene på dyr i jungelen, så får det holde. For nå, i det minste.

Denne uka har vi også skrevet oppgave. Mens Karen retter kommafeil, blir jeg mer og mer irritert. 5403 ord senere og med en mer eller mindre ferdig oppgave foran meg er jeg overbevist om at arbeidet Karen har gjort er fabelaktig og at jeg aldri ville klart dette uten henne! Hvis du lurte så har jeg har lært at verden er et grusomt sted grunnet handelsstrukturen, som gir fritt spillerom til de transnasjonale selskapene, som igjen hindrer utvikling i u-land.

Advarsel! Hvis du ikke tåler rumpe- prat så hopp over dette avsnittet. Jeg ser en kvinne med Afrikas største rumpe (stolthet?) i horisonten. Den eneste plassen som er ledig i bussen er den ved siden av meg. Jeg krysser armer, fingre og ben for at den rumpa ikke skal inn i min buss. Jeg har ikke hellet med meg. Ord kan ikke beskrive frykten jeg føler. Aldri i mitt liv har jeg vært så redd. For en rumpe. Jeg føler at døden nærmer seg og ber en siste bønn. Det er for sent. Kvinnen presser/stuper/kræsjer seg i midten av meg og en annen mann. Smerte. Et lite skrik. Og blåmerker på låret. Au er forordet. Jeg skulle virkelig ønske tanzanianere hadde mindre rumper i buss- sammenhenger.

Lørdag kveld var det også fest i Dar Es Salaams gater. Rettere sagt, en gate. India Town, som jeg liker å kalle det. Det var en hindu- lysfestival med det sykest fyrverkeriet jeg noen gang har vært vitne til. Etter å ha nesten eksplodert flere ganger (av unger som kaster smellere i hytt og pine), fant vi omsider et trygt sted med en fantastisk utsikt. Det var så fint at jeg vet ikke hvordan jeg kan beskrive det med ord.

jeg har også fått min favoritt iskrembar i India Town. Og det er tydelig bevis på at Dar begynner å bli hjem for oss. Hvordan skal jeg klare å dra herifra? Palmer eller snø? Valget er enkelt hvis du spør meg!

Det er ananassesong. Maken til frukt har jeg ikke smakt siden jeg var baby! Det var tider det. Baba sier at om få uker ville hele Dar være som et skip lastet med de største ananasene vi noen gang kommer til å se. Wow, liksom! Vertsfamilie har sine gode og negative sider. Det gode er at man alltid kan komme til ferdig middag og at man alltid har noen å dele opplevelser og kultur med. Det negative er at det finnes ingen frihet. Vi kjøpte grovbrød for 16kr til lunsj, noe som er relativt dyrt til å være Afrika, men hallo, hva gjør ikke nordmenn for sitt grovbrød. Da foreldrene våre fant brødrestene (som dessverre hadde prislappen på) var de sjokkert. ”Vet dere at dere kan kjøpe 4 brød for samme pris?” Jeg hadde så lyst å si at det de kaller brød kaller jeg plastikk, men jeg klarte å la være. Jeg prøvde å forklare fenomenet GROVT BRØD. De bare lo og ristet på hodet. De kan bare prøve seg, men jeg tror ikke det er lurt å stå mellom Nordmannen og grovbrødet. Haha. Dessuten så skjer kommunikasjon gjennom små lapper! Haha, hysteri!

Vi har vært på kino på rikmannskjøpesenteret vårt. Det var et eventyr i seg selv. Reklamen varte i 45 minutter, og det var ca. 10 filmreklamer for filmer som omhandler verdens ende. Sannelig må den være nærme når Brad Pitt forteller oss det gjennom menneskekjøttspisende zombier. Stakkars verden.

Det var som julaften da pakken fra mamma kom fra. Pensumboka jeg manglet, Jason Molina på boks (også kalt en CD), kviklunsj og melkesjokolade. Åh, det løftet dagen/uka/oppholdet til nye høyder! Og det ble påske, sommerferie og thanksgiving da jeg fikk vite at min venn Magne joiner ferien vår på Zanzibar neste uke. Hurra meg rundt så gøy det blir! Vi reiser i morgen og planlegger hotellhopping til vi finner det billigste uten rotter. På toppen av det hele joiner Krista (hun amerikanske) og kjæresten hennes Zanzibar til helga. Det kommer til å bli en Zanzifest, dere! Om flere vil komme, kjente og ukjente så ønsker jeg dere velkomne med åpne, solbrent armer. Pling på tråen folkens.

Fyrverkeriiiii.

Slik foregår kommunikasjonen i vertsfamilien

Pakken fra mamma

Lese. Lese. Lese litt til. Og skrive.

Gutta på Dogodogo- senteret

Hygge med Bærnt

2009-10-17T07:40:00.010Z

Hemmelig notis med delvis hemmelig avsender

Midt oppi alle denne galskapen har jeg funnet logikk i noe.

Alle ting har navn. Bilen til Joyce heter Albert. Pulten til Maren heter Morten/Rune. Senga mi heter Jehova. Speilrefleksen til mammaen til Karen heter Bærnt. Sånn er det bare.
Jeg skrev en lapp med ”jeg elsker deg,” la den på pulten til Raymond, og da han oppdaget den spurte han oss hvem den var fra. Jeg svarte øyeblikkelig Karen og han ble sa glad at han døde på stedet. Karen vil takke meg i framtiden. Hahaha. Kanskje.
Jeg møte eks- gatebarnet Edvard i trappen og vi sang litt Craig David sammen og jeg følte at jeg var tilbake i 1999. Det var hyggelig.
Jeg har vært mye med Kwame (!!)
På jobben har jeg endelig begynt å skjønne at sjefen over alle sjefer bare kødder med meg fordi han syntes det er gøy. Dessuten klarte jeg å forhandle helt sykt bra på torsdag, og vi fikk programmet vårt slik som ønsket. Hurra for overtalelsesmetoder. Jeg måtte sikte til kontrakter og historie, men jeg klarte det. Vi fikk lov til å ta ferie. Vi fikk lov til å reise til Zanzibar alene. Hooray!
Jeg tok et bilde (i farta) av øredobbene jeg har kjøpt. 2 kr per stykk (!!) Tilleggshistorie er at mannen som solgte meg de ville gifte seg med meg. Jeg sa jeg skulle tenke på det.
Jeg har blitt Maria Clara sin bestevenn. Spørsmålet var slik; ”Do you want to be my best friend, share all your secrets with me and love me?” Svaret mitt gikk slik: ”Ehhhhhhmmm, yeeeeaah.” Hahahaha.
Jeg har sett aper kysse, og jeg fikk til og med tatt bildet av det, rett før jeg måtte løpe av gårde i skrekk for at de skulle angripe. De er så hissige og yppete. Skummelt.
Jeg har opplevd regn. Under en paraply. Flaks, sa Suverin Suveren.
Jeg har blitt venn med Bærnt (speilrefleksen) selv om vi har litt vanskligheter med å forstå hverandre.

Jeg har fått leke med Bærnt. Det første jeg gjorde var å ta et bilde av han i speilet. Bærnt er kjekk.

Karen. Early in the morning.

Kwame. Min nye venn.

Regnet kom. Også gikk det igjen.

Kulturkræsj

2009-10-17T07:33:00.003Z

Kulturuke.

Kultrukue.

Kutulurke.

Kulturkræsj.

Bang. Pang. Nijokambomb.

Kultur er ikke bare dans, musikk og teater. Kultur er normer og regler som man er nødt til å bøye seg etter. Det er et nederlag å måtte gi fra seg sin egen, men en nødvendighet som samfunnet i Tanzania krever av meg. Det måtte skje. Før eller siden. Jeg er drittlei kultur, men har ikke noe valg. Jeg må bare klype meg selv i armen, prøve mitt aller beste for å beholde gode gamle meg, samtidig som jeg må føye meg etter systemet jeg ikke klarer å fatter.

Dette er det som plager meg mest:

I Tanzania kan man ikke lukte på mat. Men du kan rape ved bordet/når som helst. Jeg var sjokkert da min vertsfar satte meg på plass. For meg så er det å lukte på mat elementært før man spiser. Å lukte på mat er et uttrykk for nytelse og hygge. Men neida, ikke i dette landet. Luktesansen får vente til jul. Sn(iii)fs.

I Tanzania kan man ikke vise knær. Knær er assosiert med prostitusjon. Knær er ulovlig. Jeg savner knærne mine.

I Tanzania fornekter men alt. Homofili finnes ikke. Ungdom gjør ikke noe ulovlig, og de har i alle fall ikke kjærester før ekteskap. Med andre ord kjærester finnes ikke. Gutter og jenter kan ikke være venner. Det ironiske er at foreldrene fortrekker at barna lyver og sniker seg ut, istedenfor å være ærlig og fortelle hva som skjer i deres liv. Jeg er sjokkert. Ikke rart folk får aids sier nå jeg.

I Tanzania lyver man til foreldrene sine. Om alt. Det er latterlig. Både barn og foreldre ønsker at det skal fortsette slik. Mine tanzanianske venner fortalte meg at de aldri ville vært ærlig med sine foreldre. Mine vertsforeldre fortalte meg at de foretrakk løgn. Hva er galt med verden, liksom?

I Tanzania er min business alles business. I Norge snurrer jeg rundt min egen planet, men her snurrer alle rundt min. Det er uvant. Det er til tider ekkelt.

Ellers gaar tiden med til å designe flyers, plakater og brosjyrer. Vi har blitt flinke og folk har blitt imponerte. Det er godt å føle at vi faktisk bidrar med noe bra i organisasjonen. Til tider tar jeg meg selv i å tenke; ”hva skulle de gjort uten oss,” og for å være helt ærlig så er det en fin tanke. Jeg ble helt sinnsykt skuffet over at sjefen nektet oss å reise (til Ilula for å besøke NCA- prosjekter) denne helga. Vi har vært i Dar i en måned og det kribler i bena og magen etter litt reising. Men istedenfor reise, skal vi ut og spise, på kino, i bursdagsselskap hjemme hos ambassadøren og ta en lita tur til Bagamoyo (feriested, 45 min utafor Dar) på søndag for strand, hygge og oppgaveskriving. Helga blir knakkendes. Hyggenivået, som har svingt seg rundt mange trær denne uka, begynner å normalisere seg. Vi har så mye gøy å se fram til. Neste uka skal vi skrive oppgave og være lærere på Dogodogo- senteret (hjem for gatebarn). Uka etter det har vi ferie, og turen går muligens til Zanzibar og jeg får muligens besøk. Etter det står Peace Caravan på planen. Vi skal reise i 2 uker opp langs kysten, besøke alle øyene (Zanzi, Pemba plusspluss) og informere barn og ungdom om fred og krig og sånt. Fint, eller hva? Så er det fire uker igjen av oppholdet. De skal bli brukt til reising og shopping. Vi skal til Arusha, Ilula og Zanzibar. Det blir BRA. Endelig skjer det noe.

Aper som kysser

Øredobber til 2 kr

Maria Clara, tydeligvis min nye bestevenn

Edvard som synger "I'm walking away.."

Sia. Vår fantastiske hushjelp som ikke kan et ord engelsk!

Det starter i det små

2009-10-12T14:49:00.003Z

Alt starter i det små.

Slik våkner jeg opp:

En ny natt. Et nytt mareritt. Denne natta var det heldigvis ingen snakkende dyr. Bråvåkner. Noe er galt? Neida, jeg må bare løpe på do. Har problemer med å sove grunnet aper og bush babies som skriker til hverandre. 3. Verdenskrig utafor vinduet, hvis du spør meg. Våkner på nytt en time senere. Dommedag? Neida, bare bønnerop fra moskeen. Våkner for tidende gang. Hva nå da? Åja, det var bare sola som står opp og hanen som galer. Våkner for 11. Gang. Karens ondskapsfulle vekkerklokke. En ny dag har begynt.

Slik er morgenene:

Opp. Opp. Ikke slumre mer. Må stå opp. Kampen mot myggnettet. Faller på gulvet. Hopper inn i kleskapet. Samme gamle ”ikke fult så lengre hvite”- klær. Æsj. Frokost. Loff. Nutella. Peanøttsmør. En brødskive. To. Fire. Kanskje fem. Fortsatt sulten. Rekorden er sju. Og fortsatt sulten. Ouf du loff. Karen er kronisk fem minutter forsinka. Jeg er kronisk tidsnok. Vi rusler ned baken til Joyce sitt hus. Setter oss i bilen og dundrer av gårde mot Korasini (som jeg etter en måned her oppdaget at er slumområdet) og GNRC- kontoret. Med trafikken tar det ca. en og en halv time. Jeg sovner. Og drømmer om snakkende dyr. Lariam, O Lariam.

Slik utarter dagen seg:

Kontoret. Hilsen. Høflighet meg rundt. Hei på deg. Hvordan har familien din det? Hva spiste du til middag i går? Hvor mange myggstikk fikk du i natt? Etc. Etter kyss og klem og klapp begynner arbeidet. La oss lage et globalisk foredrag? Eller kanskje vi heller skal skrive en rapport om the International Day of Peace? Nei, i dag skal vi lage en brosjyre om good governance for nybegynnere, og stjele tilfeldige bilder fra google. Lunsj med kollegaer (Pona, Kwame, Maren, Karen, Rogers, Ramandanhi m.f). Hurra. Lokal restaurant. Merk mine ord, lokal. Et bål. En brusautomat. Et bord. ”Chips my eye” (omelett med pommes frites i) blir tvunget ned. Oij, jeg har noe på foten. Åja, det var bare en kylling. Tilbake på kontoret. På tide å dra hjem for vår Swahili-time. Daladala, min kjære daladala, tar oss med på tvers av byen. Et eventyr uten like. En albue her. Fem moste tær borti der. Kne i skulder. Negl i panna. Og vips så har du fått deg en sitteplass. Halleluja. Tre slike turer og vi ankommer universitet. Vi bestiger deretter et fjell, også kalt en gigantisk bakke, og når fram til vårt fabelaktige hus, hvor læreren vår venter på oss. Kiswahili. Mambo? Safi. Poa. Jumamosi, parachichi na embe. Don’t know what to say, yeay. Etter 2 timer er det over. Pust inn. Pust ut. Tid for ei lita joggetur. Dagens daglige dose norsk alenetid. Ned bakken til hovedveien. Opp igjen. Ned igjen. Rundt svingen. Opp igjen. Litt ned. Også hele veien opp. Pause. Jeg er ferdig, kokt og lykkelig.

Også kommer kvelden:

Dusj. Dusj. Bad. Dagens høydepunkt. Bort med dritt og fanteri. Ren. Pen. Lykkelig. Krista (melkjerulj) kommer hjem. Vi prater som vanlig om ekteskap og kjærlighet og islam og ting som er ulovlig i mange land i verden og hva slags stoffer vi har kjøpt og hva slags forskjeller det er mellom nordmenn og amerikanere. Hygge. For et herlig menneske. Så er det middag. Onsdag er chapatti dag. Hurra. Middagen begynner halv 8 og slutter et par tre timer etterpå. Vi har mye å snakke om med familien. Det er hyggelig å bli tatt i mot på en slik måte. Selv om vi må re sengene våre hver dag, så trives jeg godt i familien. Bra folk. Bra by. Bra land.

Også kommer natta:

Dagen er over. Søvn, søvn, kom til meg. Myggnett pakk meg inn og ta meg med på nye eventyr i drømme land. Og jeg legger meg overbevist om at det er en grunn til at jeg er her. Jeg kjenner på en litt ekkel følelse. En følelse av å ikke oppleve fattigdommen på nært hold. Det var jo derfor jeg kom hit. Trodde jeg. Men her er jeg, og jeg opplever noe annet. Noe uforventet. Noe ufattelig verdifullt. Jeg har blitt viktig for de menneskene jeg har møtt her, og de har betydd utrolig mye for meg. Det er som jeg pleier å si, om jeg kan forandre livet til et menneske så har jeg bidratt med noe godt. Og da er alt verdt det. Forandring starter i det små. Og slik sovner jeg. Med en visshet om at livet er betydningsfull og at alt, absolutt alt, starter i det små.

Palmer, palmer, palmer

Akrobater er en stor greie i dette landet

En sympatisk tysker

Tidsreise

2009-10-12T14:31:00.004Z

Vi har reist tilbake i tid. Tilbake til kolonitiden. Vi har møtt mennesker som mest sannsynlig har tanzanianske slaver hjemmet på kjøkken. Vi har vært en av dem.

Det var i alle fall slik jeg følte meg da vi ruslet inn i Movenpick hotellet (ja, de lager ikke bare is, de driver også i hotellbransjen) for å delta på The Norwegian Food and Culture Festival. Jeg hadde forventet ”Hei, ta en dæsj brunost og dra hjem igjen”, så jeg var ikke forberedt på synet som møtte meg. Glitter, glamour, nordmenn så langt øra kunne høre, konsert, rikmannstilstander, ballkjoler og fancy norsk mat jeg aldri har sett eller smakt før. Å dra fra Holmlia til slummen til dette var et kultursjokk uten like. Etter å ha hilst på Zameer, sjefen over alle sjefer, Emmanuel (som var i Norge med CFC i fjor, og som har malt utallige bilder fra oppholdet, som han solgte her), kjøpt overpriset drikke og funnet våre plasser, begynte sjokket å gå over. Konserten var en god blanding av akrobater, mennesker på stylter, norske ”gitar kamerater lignende” artister (jeg måtte ta meg sammen for å ikke knekke samme i latter), fiolinspill (som var så vakkert at jeg nesten døde), Malaika- syngende afrikanere og diverse nydelige instrumenter. Deretter var det mat. Jeg krysset fingrene for grovbrød og vellagret ost, og gjett om jeg fant det! Jeg spiste så mye at jeg trodde jeg skulle eksplodere. Maten var merkelig, men fantastisk. Potetsuppe, laksetortilla, ål osv. Jeg kunne ikke navnet på halvparten, men alt gikk ned, toppet med 5 deserter. Jeg fikk fortalte en canadianer at Obama vant fredsprisen, og han så på meg som et spørsmålstegn, før han sa; ”for what?!” Jeg kunne ikke la være å le. Zameer introduserte meg for ambassadøren som hadde nøykatig 2 og et halvt sekund på å si ”hei”, uten å se meg inn i øynene. Artig type.

Etter tre timer var kolonitiden over. Jeg visste ikke at det fantes så mange nordmenn i Tanzania, og ble ganske forvirret da folk snakket om trivielle norske ting, byer og steder på norsk. Vi sa farvel til alle før vi tok tidsmaskinen tilbake til 2009. På tross av en fortreffelig hyggelig kveld, var godt å dra derifra. Forferdelig godt.

Potetstappe på kjeks og glitter og andre delikateser

Meg og Karen som venter på at tidsreisen skal begynne

Emmanuel som prøver å selge de gode norske maleriene sine

Brød. Brød. O, kjære brød.

For en uke

2009-10-03T13:50:00.002Z

Uka i stikkord- lignende- liste form.

Sol. Sol. Sol. Og plutselig regn.
Pensum. Pensum. Og mer pensum.
Swahili. Kiswahili. Swahili wapi? Safi! Hæ?
Tanzaniansk folkemuseum.
Jeg danset.
Og hadde en kort samtale med en tradisjonell maske og en dø firfirsle i en av stammehyttene.
Jeg har vist grimase til omtrent alle ungene jeg har møtt.
Jeg har opplevd at unger har død av latter på grunn av det.
Forelska. I daladalaene (minibussene). I Dar. I det indiske hav. I hemmeligheter. Og i litt annet.
Drukket vann. Og vann. Og enda mer vann. Og til tider litt for lite vann.
Vært på kontoret og faktisk jobbet.
Feltbesøk til forskjellige fredsklubber.
Laget miniforedrag om klimaforandringer for nybegynnere.
Planlagt framtiden (dvs. de neste månedene).
Lariam. Lariam. Du er ikke så kjekk som brannmann Sam!
Sykehusbesøk, malariatest, bæsjetest (too much information) og bekreftet matforgiftning.
Blitt FRISK og god i magen og hodet. Selv om alt er relativt.
Stirrit på hundrevis av bebiser på sykehuset i over en halvtime. Noe så fascinerende, uintelligent, ekkelt, enkelt, vakkert og rart.
Føler til tider at jeg står mellom flodhesten og vannet. Tolk det slik det tolkes må.
Sovet godt. Som Mattias i lakenpose!
Blitt snik- myggisert om natta grunnet gigantiske hull i myggnettet mitt.
Opplevd at noen har sett på meg, skreket og løpt sin vei.
Forstått at jeg er hvit.
Blitt skitten. Vasket meg. Blitt skitten. Vasket meg. Blitt skitten på nytt. Vasket meg på nytt. Blitt skitten enda en gang. Gitt opp.
Vært på en superfantastisk internett kafé som faktisk har internett.
Led av navnene på butikkene/ skurene/ sjappene her. Mine favoritter er Obama Take Away, Runaway Pub, Hunger Restaurant, Phone Clinic/Doctor, Brain Power Station, Chez Nous (søppelplass) og Happiness Cake shop.
Vært på en øde, hvit, fantastisk vakker sandstrand med solnedgang, syke bølger, fullmåne og en superduper ny venn.
Følt at jeg var i en film
Snakket mye om ekteskap (med en amerikaner).
Snakket mye om Islam (med samme amerikaner).
Snakket mye om vår rolle som aktive observatører (i rikmannsdelene av Dar?!?!).
Skrevet mye.
Tenkt at jeg ikke vil dra hjem i desember, hvis jeg fortsetter å ha det så bra her.

Bestemor varmer trommene før hun kaster seg inn i de afrikanske rytmene

Finn fem feil (som Karin ville sagt)

Makobusho village. Hytter så langt øynene kan se!

Naivasha i stadig forandring

2009-09-29T09:17:00.002Z

I helgen kunne man lese i avisen ”The East African” om hvordan produksjonen av roser ved Lake Naivasha har sunket med hele 33 % hittil i år. Man kan jo spørre seg om hvorfor dette er tilfellet, og for dere som har følt med på bloggen, så er svaret ganske så klart. Det er ikke mer vann igjen i innsjøen! Blomsterfabrikkene har blitt tvunget til å dyrke 25% mindre blomster, for å spare vannet i innsjøen. Frykten for at vannet skal forsvinne helt og aldri komme tilbake er stor. Dette er første gang på 20 år at blomsterindustrien har hatt en negativ vekst. I fjor på samme tid hadde de i Kenya dyrket 120 000 tonn blomster, og sammenlignet med årets 80 000 tonn kan man se en tydelig nedgang. Det forventes at produksjonen vil synke ytterligere 10 % før året er omme. Årets valentinesdag var historiens verste, ettersom salget av roser gikk ned med hele 30 %. Nedgangen av produksjonen skyldes i stor grad den nesten inntørkede innsjøen, men det er også andre faktorer som spiller inn. Grunnet finanskrisen tar færre seg råd til å kjøpe roser, og etterspørselen blir derfor mindre. I tillegg til dette har Colombia, som verdens neste største blomsterprodusent, bestemt seg for å dumpe blomster på det europeiske markedet, grunnet dårlig økonomiske tider i USA. Dette går dermed betydelig utover Kenyas blomsterproduksjon.

Drivhusene ved Lake Naivasha er nødt til å spare penger, og et naturlig resultat er derfor at ansatte får sparken. Det er over 500 000 arbeidsplasser som står på spill. Lobbyister i Kenya ønsker nå at regjeringen skal ta stilling til dette. Avisa hevder at oppsigelsene vil ta sted i løpet av nærmeste månedene, men det er spekulasjoner rundt hvordan dette vil foregå. Grunnet oppmerksomhet fra fagforeninger kan ikke selskapene sparke folk uten videre. Enkelte hevder at de ansatte vil bli sendt hjem i stillhet med et løfte om at de får komme tilbake når det blir bedre tider. Andre fabrikker løser problemet med å dyrke grønnsaker istedenfor blomster. Verdien på blomster har nemlig sunket, mens verdien på frukt og grønnsaker har nesten blitt dobbelt grunnet tørke og dårlige avlinger. Derfor er det naturlig for blomsterdyrkerne å tenke nytt og mer økonomisk. Ulempen med dette er at de store selskapene som får utbytte, mens de hundrevis av små produsentene blir dyttet ut av markedet.

Det er spenning. Det er ting på gang. Jeg håper dere har øynene og ørene åpne for denne saken.

Kilde: The East African, 21-27 september, 09

Drivhusene

Livet (!!)

2009-09-27T11:53:00.004Z

Jeg lever fortsatt. Stykkevis og delt og med en tropisk sykdom. Her er ukas minst innholdsrike/ viktige innlegg.

Id- Al- Fitr betydde:

Offentlig helligdag (noe som betydde langhelg)
Kristen fiesta (i solidaritet til muslimene har vi i feiret Id med kristne)
Mat, dans, sang, vin (kremtkremt), eldre folk over 40 i godt humør (kremtkremt)
Christa (the american girl) som er fantastisk fra topp til tå. Det slår meg stadig vekk at det er menneskene du møter som bestemmer kvaliteten på stedet du er!
Henging på Mlimani City (the mall) med våre nye venner (tysker Maren og Tanzanianske Kwame)
Slapp dag på internett- cafe og markedet på Mwenge
Spøkelsesby. Alle menneskene i Dar sov. En hel dag. Galskap.

Tanzania er (enn så lenge):

Å bli bitt av alle slags insekter i alle slags former, størrelser og farger overalt på kroppen. Hvis jeg får lov til å komme med en ekkel detalj så blir det denne; ”Det klør..”
God tid. Noe vi ikke på noen mulig måte har i Norge.
Onsdager på Alliance Francaise (som folk her nede, til min forargelse, kaller Aliæns franzai) og Youth Peace Forum
Ikke etter mine spilleregler.
Chapatti, ris & chips. Det samme. Hver dag.
Å bli syk på bursdagen min med en mystisk sykdom.
Varmt, klamt og fuktig. Det er det jeg har å si om den saken. News flash, det blir varmere for hver dag som går. Digg/klamt.
Et voksende hat for antimalaria- tablettene. Jeg fortrekker malaria nå.
Vanskelig å forstå! I og med at alt skjer på swahili.
Joggeturer med femti unger som ler, peker og roper ”mzungu” (hviting) etter meg, mens apene stirrer på meg som jeg var gal. Svett- hygge!
Flau vind. Særlig når man presterer å spørre gatebarn om når de er født, for siden å få ca. dette svaret ”I have no idea. I ran away from home. I went back because I wanted to know how old I was, but my parents didn’t know. So I don’t know..” slengt i fleisen. Jeg fortjente den, og jeg burde ha sett det komme.
Sinnsyk trafikk. Litt gøy (fart, nesten- kræsj, spenning og alt det der), men aller mest galskap.
Akvarium, strykebrett og brannslukningsapparat. Det er nemlig det man får kjøpt når man befinner seg i traffic jam.
Kiswahili learning i ekspress fart med en utrolig dårlig lærer. Ett ord her, 50 ord meg der, også sitter det. Nja, skeptisk.
Lyder. Av trafikk, bønnerop, gresshopper, villhunder som slåss om natta, firfirsler, bush babies, frosker, gutter som prøver å lære norsk (argh) osv.
Lukter. Svette, chapatti, støv, hav, klamt klima, indisk mat, stekt banan, fersk frukt, sukker, eksos, såpe og trær.
Nye venner (!!)
Å bli tvunget til å gå i bryllup
Å bli tatt på, klemt på, klappet på, svettet på og tygd på til en hver tid.
Uoppdaget. Dvs. Bakeriet på Posta, stranda, Zanzibar, den libanesiske restauranten, slummen (som jeg ikke kan si med 100% sikkerhet at finnes) og Lake Victoria.
Secondhand klær. Jeg tror jeg ser mamma hele tiden, men så er det bare H&M klærne hennes som selges fra stativ.
Pensumlesingspress
Kreativitetens hulle
Hemmeligheter
A wild sheep chase
Et kikkehull inn i framtiden
En bit av evigheten (nei, kødda, prøvde bare å gjøre narr av meg selv)

Slik går det når tanzanianere skal ta bildet av bruden for deg

Karen på kontoret

Kirkens Nødhjelp og slikt

2009-09-27T11:47:00.001Z

Vi har vært på besøk på Kirkens Nødhjelps hovedkontor i Dar. Finfint kontor, finfine mennesker, kaffe (!!!) og air-condition. Ingen som leker kontor der, det kan jeg fortelle dere. KN jobber hovedsakelig med trosbaserte organisasjoner her i Tanzania, og jeg ler med tanke på de som spurte meg om jeg skulle bli misjonær da jeg fortalte om CFC. Her er det muslimer, jøder, katolikker og lutheranere, hand i hand, for ei bedre verd. Flott, hva? I Tanzania ligger fokuset på Economic Justice, Gender based violence, Female genital mutilation og the access to water. Et annet hovedfokus er PETs (public expenditure tracking), for de som ikke skjønner bæret så er det organisasjoner som jobber med at fordelingen av bistandspenger skal være synlig/åpent for alle (transparency, som man sier på fint engelsk). Det kostes alt for mye bistandspenger i alt for mange forskjellige lommer som ingen får vite om. PET ønsker å gi mer makt til lokalsamfunnene slik at ikke lokale ”høvdinger” (som jeg liker å kalle det) tar pengene i egne lommer og løper av gårde.

Ellers så lærte vi noe essensielt viktig når det gjelder klimaforandringene her i Tanzania. Vi har stusset på at det er så grønt frodig her, i forhold til de tørre og støvete tilstandene i Kenya, men KN-folka påpekte at nord i Tanzania er tørken verre enn det den er i Kenya! Tilgangen til rent vann er svært dårlig. Det er vanlig å måtte bruke tre timer for å hente vann, og sannsynligheten for at vannet er rent er veldig liten. Presidenten i Kenya har gitt ut en ”water-alert” som det heter på fint, noe som gjør det lettere for NGOs å trå til med hjelpeaksjoner. Men her i Tanzania nærmer det seg valg, og derfor ville ikke en slik alarm bli gitt. Situasjonen forverres, og ingen kommer til utsetning. De flotte ansatte på kontoret presiserte stadig vekk hvor viktig tilgangen til rent vann er, og at dette er en sak som KN er nødt til å jobbe mye med i Tanzania de neste årene. De spekulerte også rundt det faktum at vann vil bli dyrere enn olje i nær framtiden. Vannmangelen vil rett og slett bli ufattelig stor. Skummelt.

I avisa i dag stod det om en kvinne som gikk for å hente vann kl 3 om natta (for vannet er som regel renest tidlig tidlig på morgenen), og datt tragisk nok ned i brønnen. I og med at man må gå flere timer for å komme til brønnen var det ingen som hørte henne skrike om hjelp. Da noen omsider kom fra to-tre timer senere hadde kvinnen allerede druknet. Hun var 17 år. Tragisk.

Habari?

2009-09-19T10:15:00.003Z

Hei og hopps.

Hei, hvor tiden raser av gårde. Eller egentlig ikke! La oss gå gjennom standarspørsmålene, for det er jeg lei av å svare på!

Hvor er du? I Dar Es Salaam, Tanzania! Sydenlandske tilstander!

Har du det bra? Ja!

Hvordan er familien du bor hos? Veldig hyggelig. Den amerikanske jenta er veldig amerikansk (”It’s kinda like totally awesome”) og super sympatisk. Huset er sinnsykt fint. Hallo liksom, vi har vaskemaskin, tørketrommel, varmt vann, digg seng, digg rom, digg mat som blir servert til oss av hushjelpen, sympatiske foreldre man kan diskutere politikk og lignende med, artig & intelligent jentunge på ni, utsikt, hage & gartner, flau bris på vår private balkong, aper i trærne. Kunne de blitt finere liksom? Jeg mistenkte at de hadde leid et hus i slummen med kakkelakker og rotter, men tydeligvis ikke.

Hva gjør du om dagen? Enn så lenge har vi hengt en god del på kontoret, altså Global Network of Religious Children. Dette er en NGO som jobber med å engasjere ungdom i fredsskapende handlinger på tvers av religioner. Utrolig hyggelig å bli kjent med folka der. Bra ungdom som diskuterer heftige og viktige temaer, og som brenner etter mer og ny kunnskap. Changemaker blod, hele gjengen. Knips knips. Dessuten har vi besøkt ambassaden (noe som var sykt kjedelig og unødvendig) og deltatt/arrangert The International Day of Peace. 1000 kræijsi ungdommer i tog, deretter dans og sang og akrobatikk og taler. Hygge.

Hva har du lært hittil? Jeg har lært at ingen kulturer er rare, alle er bare forskjellige, og det er nettopp det som gjør oss mennesker så verdifulle. Klisje? Ja, kanskje, men også veldig sant. Jeg har også lært at traffic jam er ikke noe de har av og til her i Dar, men hver eneste dag, hele dagen. Det tar to-tre timer med daladala’n (minibussen) til kontoret. Syke tilstander. Du må presse deg inn i ”bussen” med en million mennesker (det kan hende du dør på veien inn, men det får gå), holde pusten i to timer, kaste deg ut av dala’n i fart og skyndte deg å hoppe inn i en ny før du blir påkjørt av en hyene eller en elefant av et kjøretøy. Som sagt, syke tilstander. Jeg krysser fingre, armer og bein for at de skal flytte til et kontor som ligger nærmere universitet hvor vi holder til. Jeg har lært at chips & egg er lunsj her nede, 5 kr for en omlett med chips i. Digg/kvalmt! Jeg har lært at det er fullstendig nødvendig å leve i nuet, ettersom programmet vårt gjør det samme. Jeg har også skjønt at det vestlige konseptet ”ensomhet” er helt merkelig for folk og fe her. Det får meg til å undre over hva det er vi driver med i vesten. Dritt i å være så immari individualistisk og selvstendig liksom. Hva skjedde med fellesskapet?

Hva savner du? Magiske Maren, CFC i Kenya, internett, dagsrevyen, nedlastning av musikk (Wræl, uoppdatert på alt), spille musikk på full guffe, trafikanten og sporveien (hvem hadde trodd det?), mine gode gamle fantastiskesupermorsomme og fabelaktige venner, India (selv om jeg aldri har vært der) og søvn. Jeg skulle gjerne sagt grovbrød, men det fant vi på shoppingssenteret i nærheten. Det var ville tilstander da vi kom tilbake til rommet. Hoho.

Er det noe du ikke savner? Mygg (for det har vi nok av her, sa hun, og klødde på et av de 28 myggstikkene), kulde, 8 timers arbeidsdag, skole og Norge generelt.

Hva skal dere gjøre framover?! Det er id al- fitr på mandag dvs. Lang helg. Hurra meg rundt. 4 dager fri!! Vi har planer om å snike til oss gratis internett på universitetet, kjøpe sjokolade, dra på en random fest vi er invitert til, henge med våre nye venner, dra på stranda, lese pensum, pugge swahili og gå på kino på ”the mall” som ligger 10 min. Unna med buss.

Føler du at du forandrer verden? På ingen mulig måte, men jeg føler at verden forandrer meg. Det høres jo ut som vi har kommet til paradis, og vi stiller oss selv spørsmål om hvorfor vi egentlig er her. Alt er så fint, folka dør ikke av sult eller tørke, og vi kunne ikke hatt det bedre. Er det ikke meningen med CFC å erfare hvor sinnsykt grusom verden er? For det er ikke det vi ser her hvor vi står. Men så tenker jeg at GNRC- kidsa er et fantastisk bevis på ungdom som brenner etter mer kunnskap og som ønsker en mer rettferdig verden. Passive ungdommer finner man ikke i de kretsene vi henger i. Og det er gøy. Og smittende. Norsk ungdom har mye å lære der. Og DET er noe vi kan ta med oss hjem. Engasjement!

The international day of peace (unger så langt øynene kan se)

Havutsikt fra rommet

Akrobatik og tradisjonell dans på det franske kultursenteret

Pona (field assistant) og meg (eller me and the muzongos som han pleier å si)

Na kupenda, Jumamosi

2009-09-19T09:56:00.003Z

Na kupenda, jumamosi. Jeg elsker deg, søndag.

Vi har omsider kommet fram til Tanzania. Etter å ha reflektert over livet med Maren en hel natt og sovet nøyaktig 10 minutter, sa jeg farvel til alle CFC- deltakerne, Hanne, Kasper og Thomas. Jeg syntes vi har blitt en fortreffelig flott gjeng. Alle syntes det var rart at vi skulle oppløses slik uten videre. Men det er en del av greia. Og jeg gleder meg allerede nå til å møte alle igjen. Og hallo, 3 måneder er ikke akkurat veldig lenge. Det kommer til å bli som julaften ganger en million! Hurra for felleskap liksom!

Bussturen var lang. Definisjonen lang. Ikke for å overdrive liksom, men jeg tror vi satt i bussen i 19 timer. I ingenmannsland bestemte bussen seg for å streike og eksplodere. Bilmekanikere skulle ”kanskje” komme fra ”nærmeste by” for å ”fikse” bussen innen ”et par” timer, men det visste vi ikke noe om. Raymond, vår tanzanianske ”jai elskir dai”- venn, tok helt av og prøvde å få oss til Dar es Salaam ved hjelp av løgn og fanteri. Jeg prøvde å forklare han at det er ikke penger, tidsskjema eller noe ”fly vi må rekke” som har noe å si, men det faktum at det kjører verken busser, biler eller ”taxier” forbi så sent på ettermiddagen. Så vi bare satt der. Med masaifolk og villhunder. En halvtime før mørkets utbrudd og rett før jeg ble giftet bort til en masaikriger, kom vi oss mirakuløst av gårde. Til hyenenes store sorg ble det ikke noe festmiddag for dem. Jeg sovnet og våknet plutselig opp i Dar.

Vi har fått en vertsfamilie vi skal bo hos de neste 3 månedene. Ekteparet vi bor hos er professorer/lærere på universitetet, og da passer du jo å si at vi bor på Campus. De har en sympatisk jente på 9 år og en annen amerikansk student boende hos dem. Dessuten har vi aper i hagen! Fantastisk. Utrolig hyggelig familie, hus og område. Ogogog, gjett hva? Vi har havutsikt fra rommet vårt! Ikke et hvilket som helst hav, men det indiske hav! Halleluja liksom. For å være minipessimistisk så kan jeg jo legge til at det tar omtrent to timer å reise inn til kontoret vårt i rush-tiden. Fest? Nei. Og jeg kan heller ikke swahili så jeg føler meg som feil sokk i feil skuff, hvis jeg får lov til å dikte opp mitt eget uttrykk.

Ellers så vet vi ingenting om noen ting, og bruker søndagen vår på å sove, lese, i stillhet og til ettertanke. Haha. Hygge! Det er her jeg er nå, ikke i Calcutta, ikke i Frankrike, ikke på Holmlia, og absolutt på ingen mulig måte på KG! Og det er jeg sykt fornøyd med. Det er en overgang å gå fra å være en gruppe på tretti til å være en gruppe på to, men det er noe fint i det også. Noe mer selvstendig. My head is hands and feet, som Mr. T sier, og det er overlevelsesmateriale det. Over og ut.

Omtrent slik ser rommet vårt ut

Karen på balkongen

Bridge Bridge Glasses

2009-09-10T18:28:00.005Z

La oss blogge to ganger om dagen, hurra. Da setter vi oss på bussen, og om 16 pluss timer er vi i Tansanja. Jeg og Karen har øvd oss på partytriks. Vi skal leke bro bro brille om ting står stille. Eller bridge bridge glasses som jeg liker å kalle det. Om det ikke slår ann i Tanzania, så kjører vi ukedagene på swahili. Hvis ikke det heller faller i rett skuff så får vi le, slå oss selv i hodet, og si på fint engelsk "Yes, we are kræijsii.."

Partytre

Den totalt inntørka elva hos Molly's

You are not allowed. AT ANY TIME!

Denne mannen prøvde å drepe oss med kameralinsa da vi var på safari. Da vi kjørte forbi han skrek hele gjengen; "sjekk den linsa.." Han ble overrasket over at vi syntes han var mer spennende enn løvene og elefantene i bakgrunnen. Who can blame us? Se på det udyret.

Sudan, there is no place like home. Seriøst. Le! Det blir ikke morsommere.

Tatu, Mbele, moja (tre, to, en)

2009-09-10T10:20:00.006Z

Vi har vært på enda en utflukt. Begynner vi å bli lei? Neida. Eller jo, kanskje litt. Men forgårsdagen var en utrolig flott dag. Vi besøkte en skole som er gratis for gatebarn/narkomane barn/ prostituerte barn/ mishandla barn/ foreldreløse barn. Skolen heter Molly Children’s family og ble startet av en mann som fikk bilen sin stjålet av gatebarn. Dette er en internatskole med over 5000 barn i alle aldre. Vi fikk en omvisning på skolen, og i det gigantiske området rundt. For ca. 15 år siden fantes det omtrent ikke trær i området, men Molly familien har plantet og grodd alt mulig rart, så nå er området fint og grønt. Dessverre har tørken funnet veien hit også. Elva er tørket inn og naboens eukalyptustrær suger opp all vann og næring. Men bortsett fra utfordringene var dette et fint sted med fine og talentfulle barn. Det er verdt å nevne at de framførte et forrykkende show med karakte- kids og akrobater. Plutselig klatret 5 mennesker opp på hverandre i høyden, mens person nummer 6 stod på hodet på toppen. Etterpå hoppet de likeså greit gjennom brennende ringer. Ja, hvorfor ikke? Akrobatguttene har vunnet 58 gull i år. Hurra og klapp for dem! Jeg fikk snakket med en gutt som het Dennis.

Dette lærte jeg:

Det er vanlig at hvite mennesker kommer på besøk, og ja, de blir sett på som mennesker med masse penger og får derfor førsteklasses behandling. Litt ubehagelig, men også veldig hyggelig!
Denne skolen gir liv til barn som i utgangspunktet ikke har det. Det er jo fantastisk i seg selv!
Denne skolen dyrker og eksporterer sin egen mat, og gir dermed også arbeid til alle de lokale i nærområdet. Fint, eller hva?
Noen barn er bare utrolig uheldige. Dennis mistet sine foreldre med to års mellomrom. Faren ble drept på åpen gate og moren døde i en bilulykke.
Presidenten i Kenya gav alle innbyggerne påbud om å dra til et spesielt hellig sted for å be, siden han mener at tørken som har rammet landet er Guds måte å straffe folket på. Dennis visste ikke helt hva han skulle tro! Det er ironisk at vårt enorme forbruk foresaker klimaendringer, og at de som må lide for det tror at de blir straffet av Gud. Jeg følte meg skyldig. Gjør du?

Ellers så kan jeg nevne at oppholdet i Kenya går mot en slutt i stormskritt! Det er trist, for vi har hatt det så fantastisk morsomt. Men jeg er også veldig klar for Tanzania. Tror jeg. Varmere klima, strender, kultursjokk, selvstendighet og hygge med Karen. Jeg og Karen har avtalt at når vi blir irriterte på hverandre skal vi klarte opp i et tre, og så vil alt bli bra igjen! Naivt? Ja, kanskje. Men moro? Absolutt. Tre. To. En. Det er nå det begynner.

It doesn't matter if you're black or white

Merkelige Meg og Happy Helene

Funga Mlango (lukk døra)

2009-09-07T10:29:00.005Z

Lukk døra! Evt. øynene. Afrika og mote går ikke akkurat hånd i hånd. Og det er enda godt, tenker nå jeg. Her er noen av gullkorna. Åh, folk! <911

Kasper i skjørt. Igjen.

Hello, freaky American!

Lost Cowboy in Africa?

Lost English tourist in Africa?

ROAR!

2009-09-06T15:37:00.003Z

Roar. Jeg har vært på safari. Roar!

Jeg har også forelsket meg i et telt. Hvem hadde trodd at det var mulig? Men det er helt sant. CFC har vært på utflukt. En overnattingsutflukt til Masai Mara. Safari stod på planen, og vi hadde fått beskjed om å ta med varme klær og forberede oss på primitive forhold, altså telt. Hodelykta og myggmiddel var pakket, men da vi etter en fem timers kjøretur kom fram, skjønte jeg at vi hadde blitt lurt. Vi var i Paradis med stor P. ”Et telt” var et ”telt” med innebygd bad, gratis body lotion, shower gel og shampo. Ikke nok med det, alle hadde sin egen lille ”hage” med safaristoler og artige underholdene aper i trærne. Noen fikk til og med besøk av mystiske dyr! Matbuffeen var helt sinnsyk. Jeg har spist mer mat på et døgn, enn på to uker. Dagen ble tilbrakt ved det superfantastiske poolet, før vi satte oss i bilen på ny, for en livlig game drive på savannen. Jepp, vi så the big five! Alle bortsett fra neshorn. The big four, da kanskje? Det var helt magisk å kjøre hjem fra savannen, etter å ha sett massevis av dyr, med solnedgang i ryggen, vind i håret og sand i ansiktet. Jeg blir ikke mer filosofisk enn jeg var akkurat da. Hah, hygge. Kvelden ble avsluttet med masaidans. Eller skal vi kalle det masaihopp? De hopper og spretter, og det er galskap uten like. Fantastisk. Virkelig fantastisk.

Dere skulle sett ansiktsuttrykket mitt da jeg oppdaget det lå en varm varmeflaske i senga. Jeg ble så glad at jeg sov med flaska i armene hele natta. ”Er det sant? Er det mulig? Det gjør jo hverdagen mye enklere.” Klokka 6 stod vi opp for en early morning game drive. Vi så løver. I flertall. I forskjellige størrelser og i forskjellig alder. Det var hygge. Så hyggelig at jeg sovna på veien tilbake.

Kontrasten fra slummen i Nairobi er ganske så stor. Men det er viktig å understreke at det er kontrastene som gjør opplevelsen mye sterkere. Og det er vel litt av poenget med CFC. Se, erfare, og formidle. Astrid, en av KNs arbeidere på St. Johns, som for øvrig var med oss til Masai Mara, fortalte oss historier fra slummen. Hun hadde brukt tre måneder på å lære en gutt å skrive ”min pappa.” Gutten var ikke dum, men han spiste mat kun en gang i uka. Konsentrasjonsproblemer er jo derfor en selvfølge. Da han omsider skjønte greia, ropte han ”MIN PAPPA” med stolthet og et gigantisk smil om munnen. Faren hans tjener penger på å samle tomflasker i slumområdet, og bruker pengene på alkohol. ”MIN PAPPA.” Jeg kan høre det. Kan du?

Barna hun underviser hadde lest en bok om et bursdagsselskap. Kaker, ballonger, gaver, pølser osv. Ja, du skjønner greia. Oppgaven var å skrive en tekst om hva de syntes om boka. Alle hadde stilt det samme spørsmålet. ”Er det slik alle barn i verden feirer bursdagen sin?” Astrid påpekte at mange av ungene i slummen ikke vet hvilken dag de er født. Å skulle feire bursdagen sin er derfor fjernt og uvirkelig. Siden bad hun dem om å skrive en tekst om sist gang de var skikkelig glade. En jente hadde skrevet; ”The last time I was really happy was last Christmas, because we got chapati (brød) and cold chicken for dinner..” Kunsten å glede seg over små ting? For oss blir det kanskje kunsten å glede seg over ting vi tar forgitt? Det er noe jeg har lært i løpet av de siste ukene. Da jeg så varmeflaska i senga kunne jeg ikke la være å tenke på ”chapati and cold chicken.”

Å være 5 meter unna en løvinne med tre bebis- løveunger er en magisk opplevelse. Å oppdage en varmeflaske i senga er hellig. Å være begeistret og takknemlig over små ting øker livskvaliteten. Alt blir så mye større. Så mye sterkere. Og så mye mer ekte. Prøv det!

Rune. Alle esler/wannabe sebraer heter Rune.

Safari people

Løver

Det er en elefant. Jeg lover. Man er ganske begrenset med et digitalkamera. Men jeg lover, det er en elefant.

Hei basseng

Mzungu, take my picture

2009-09-03T19:29:00.006Z

I dag har turen gått til slummen i Nairobi. En av de, vel og merke. Vi har besøk St. Johns Community Center, hvor Maren og Mattis skal være, og spilt fotball med slum- barna! Hygge.

Slummen er ganske fjern fra her hvor vi sitter i den finfine peisstua på Bracken. Det er vanskelig å forklare hva jeg følte da vi vandret gjennom gjørmefylte gater og forbi stirrende mennesker. Ja, jeg har vært i Afrika før, men ikke i slummen. Det var på tide. Det var sykt. Og det var veldig virkelig. Da noen prøvde å ta Håssii sitt kamera, gikk det opp for meg at ”vi leker ikke slum”. Hjernen jobbet i 100km i timen for å fordøye inntrykkene, men det er jo enda godt at jeg har en hjerne som funker. Delvis i alle fall. Takknemligheten over alt i livet har blitt forsterket i dag, for å si det sånn. Hvitinger (mzunguer) på slum- safari? Ja, absolutt. En oppvekker? Jepp. Godt å kjenne virkeligheten på kroppen? Mhm.

Men man er dum om man sier at slum bare er elendighet, for menneskene vi møtte smilte seg i hjæl og lo som en gjeng gærninger. Det var fantastisk herlig. Ungene vi møtte var ivrige og skjønne. ”Ta bilde av MEG,” skriker den ene ungen, mens han dytter de andre ned i gjørma. Åhh. Unger! Vi dro også tre og tre på hjemmebesøk. Det føltes utrolig merkelig. Hei, turister på tur etter juicy historier! Men jeg er uansett veldig glad for at vi fikk gjort det. Jeg tror nemlig ikke på ting før jeg får se det, og nå kan jeg bekrefte at folk lever under ekstreme forhold. Vi snek oss inn i et knøttlite mørkt rom, hvor en familie på fem bodde. En seng, en sofa, og en "ovn". Vi gav moren litt ris, stilte masse kleine spørsmål, og listet oss ut 10 minutter senere. ”Surreal, but nice,” som Hugh liker å si.

Kræjsi Kids

Children are human beings. Da har vi lært noe nytt i dag også!

Bebbis (som begynte å gråte hver gang hun så på meg)

Slum. Slum. Slum.

Lake Naivasha - en tragedie?

2009-08-31T14:54:00.007Z

Ring kjendiser, Obama, Frp, og andre viktige påvirkere i dagens samfunn! Dette er en sak dere ikke vil gå glipp av.

På lørdag fortalte jeg om utflukten vi hadde til Lake Naivasha og hvordan drivhusene rundt innsjøen pumper opp alt vannet. Ringvirkningene rundt dette er så utrolig mye større enn hva jeg kunne ha forestilt meg. Så i dag har jeg lekt detektiv, stilt spørsmål til forelesere og googlet meg i stykker. Dette er en tragedie uten like.

Ikke nok med at disse drivhusene pumper opp alt vannet fra innsjøen, de har også en elendig personalpolitikk. Drivhusene har 50 000 arbeidsplasser, og blant dem er 60% kvinner. Kvinnene (og barna) som jobber ved fabrikken jobber umenneskelig lange skift under dårlige forhold. I valentinsdagsesongen må arbeiderne jobbe lengre enn 15 timer. De starter ofte grytidlig på morgenen for å jobbe i såkalte ”cold rooms”. Det er her man oppbevarer blomstene før de sendes av gårde. På tross av kulden får ingen av kvinnene noe beskyttelse, noe som tærer på helsa. I tillegg puster de inn giftige gasser dagen lang, med intet annet enn melk som nøytraliserende middel. Å stikke seg på torner kan også lett føre til betennelse. Alt dette påfører kvinnene langvarig helseproblemer, og kan i verste fall føre til død. Kvinnene tjener 115 kenyanske shilling per dag, altså ca. 9 norske kroner. En blomst fra samme fabrikk koster 200 shilling, altså 15 kr. Sier ikke det litt om hvor mye de setter pris på sine ansatte? Hvor mye betaler du for en rosebukett? Da noen prøvde å klage i 2006, svarte fabrikken med å sparke 1000 ansatte. Dette førte til opprør og politiet kom til utsetning med tåregass. Kjøp fairtradeblomster istedenfor, sier kanskje dere. Derfor ønsker jeg å nevne at dette var en fairtrade- fabrikk.

Kjøper du roser i Europa i dag er den en tredjedels sjanse for at den kommer fra Kenya, og veldig stor sannsynlighet for at de kommer fra fabrikkene ved Lake Naivasha. Miljøvernerne regner med at hvis drivhusene fortsetter å pumpe vann i dagens tempo, vil innsjøen vil være borte om 10-15 år! Om innsjøen blir borte vil dette ha enorme ringvirkninger for folket i nærområdet.

Masaifolket lider allerede. Før pleide de å ta med kveget sitt ned til innsjøen, men i dag er tilgangen til innsjøen begrenset og det vannet de når fram til er såpass forurenset at kuene dør om de drikker det.

Dere kan lese masse mer om dette her:

http://makewealthhistory.org/2009/02/13/the-price-of-kenyan-roses-and-the-tragedy-of-lake-naivasha/

her:

http://www.canadians.org/water/documents/NaivashaReport08.pdf

Og her:

http://www.guardian.co.uk/society/2007/feb/14/kenya.conservation

Før var vannet i innsjøen blått. Man kan se tydelig spor av forurensningen i dag.

Drivhusene

Jumapili (søndag)

2009-08-30T13:38:00.010Z

Kjære mennesker, tapere, familiemedlemmer, eks- lærere, barn, changemakere, idealister, idioter og andre udefinerbare vesener.

Det har gått en uke siden vi kom hit! Kræisji! Dere har nå lært dere ukedagene på Swahili, i og med at jeg har blogget hver dag. Jeg har i alle fall lært. Gratulerer! Jeg klapper for oss alle. Klappklapp. Jeg må si jeg begynner å bli komfortabel som bloggtaper. Når det er sagt, så kommer jeg nok ikke til å blogge hver eneste dag de neste 3 månedene! Men det er da enda godt, tenker sikkert dere.

Selv om det var søndag og vi ikke skulle til kirka før kl 10, stod mine afrikanske roomates opp klokka 6. Hva skal man si? Ikke vet jeg. Da jeg våknet klokka 8 for hundrede gang med fjorten hundre høylytte afrikanere på rommet, skjønte jeg at jeg måtte flykte. Jeg tok joggeskoa på, og mens de lo av meg, hoppet jeg ut døra. Halvveis i turen gikk det opp for meg at det kanskje ikke var helt greit å jogge på en søndag. Jeg skjønte dette da en mann ristet en bibel mot meg, så meg inn i øynene og snakket surt på swahili. Jaja, har ikke Gud skapt oss til bevegelse liksom? Ikke? Nei vel. Poenget mitt er uansett at det var en fantastisk tur. Det er ikke hver dag du får lov til å drive med free- running alene i ”jungel” og te- åkrer!

Så til kjerka me gjekk. Der gjaldt å kaste seg inn i de afrikanske rytmene og groove med til lovsang og halleluja. Hvis man slengte ut litt indianerhyl i ny og ne passet man inn umiddelbart. ÅiiÅiiiÅååå. Det var hygge. Det var liv. Selv om vi ikke skjønte noen ting så var det en fortreffelig opplevelse.

Resten av dagen har blitt tilbrakt på gresset i nydelig vær, med utrolig uinteressante pensumbøker og Yim Yames på ipoden. Vi har også vært på avokadoslang. Kristine fikk en avokado i hodet (nesten) og slik begynte eventyret. Ja, jeg lyver ikke! Visste dere at avokado vokser på gigantiske trær? Det er en fun fact uten like. Hah.

Hoppe etter wirkola? Nei, hoppe etter avokado (eller advokado som jeg liker å kalle det)

Våpenmenn kan også leke ("Er det norske kuler? Det vet ikke jeg!")

Plutselig var Mattias i treet, og ingen skjønte hvordan han hadde klart å komme seg opp dit

Det fineste huset jeg noen gang har sett

Superjumamosi

2009-08-29T19:50:00.006Z

Celine (den skjønne): "Jump, miss Sophiii, jump..."

Hvem har blitt snytt og hvem har klart å prute seg til riktig pris?

Denne giraffen ville bli min venn, men jeg snakket ikke giraffe-språk så det ble litt vanskelig.

Helene har bursdag. Tok dere den BURSdag? Ikke? Neivel. Haha.

Jumamosi (lørdag)

2009-08-29T16:43:00.007Z

Mennesker! Åh, hurra-meg-rundt, for et fyrverkeri av en dag. Wræl, hvor skal jeg begynne? Jo, her.

Jeg våknet opp 05.45 av at mine roomates sang ”we are the world..” av full hals. Jeg hadde lyst til å si; ”Can we please be the world later, because right now I want to be asleep,” men jeg turte ikke. Jeg gravde istedenfor hodet ned i puta og var gretten. Men noen timer senere skinte sola og vi satt i bussen på vei til Naiwasha River, og jeg kunne ikke la være å smile. Hurra liksom. Vi skulle nemlig leke turister for en dag, og hei, hvor det kom til å bli gøy.

Først stoppet vi for å se på Rift Valley og Kenyas eldste kapell. Deretter gikk turen til Lake Naiwasha. På veien ditt kjørte vi forbi drivhuslignende greier som tydeligvis drev med blomsterdyrking. Min første tanke var ”åh, så flott liksom...” Men det var ikke mye flott. Lake Naiwasha er det eneste ferskvannet som er igjen i Rift Valley. Innsjøen har blitt pumpet i åreviss grunnet disse drivhusene, og siden det ikke regner nok i dette området forsvinner elva mer og mer. Nå må man gå 4 km lenger enn i 1998 for å komme til innsjøen. Og gjett hvem som eier disse drivhusene? Utenlandske selskaper! Vår Kenyanske venn Benjamin fortalte oss at dette kommer til å skape store konflikter i Kenya i nær framtid, altså vannmangel. Da noen spurte han om noe hadde blitt gjort for å hindre pumpinga av innsjøen, riste han på hodet og smilte trist-sympatisk. ”There has been some demonstrations of course, but for no good…” Til og med han ble overrasket over hvor mye innsjøen hadde krympet bare de siste årene. Urettferdigheten traff oss midt i fleisen. På veien tilbake var ikke disse drivhusene noe særlig fine lenger. Jeg er overbevist om at Changemaker- gærningene her har kastet seg på denne saken, så detta før dokker høre meir om!

Så gikk vi på safari på Cresent Island. Ja, du leste riktig, vi gikk. I åpent landskap. På åpen savanne. Det var helt sinnsykt gøy. Hei, plutselig hoppet det en antilope forbi oss. Eller, den var 30 meter unna, men det var sinnsykt kult for det. Hei, Giraffe, Bøffel og Sebra. Jeg er overbevist om at sebraer i virkelighet er påmalte esler. Det ser i alle fall sånn ut. Vi følte oss som ett med naturen. Og det er mye som skal til for å toppe det å være 20 meter unna en Giraffe!

Åhh, livet! Åh, Afriikka!

Drivhusene som bruker opp alt vannet i elva

Inntørka Naiwasha Lake

Maren og esler (ehh, sebraer?)

Rift Valley, we meet again

Ljumaa (fredag)

2009-08-28T17:55:00.006Z

Heihopps.

I dag gikk turen til Kajiado hvor vi skulle besøke en skole. For øyeblikket har de et kurs der hvor de "lærer" unger jenter å si nei til omskjæring, eller female genital mutilation som de kaller det på fint engelsk. På tross av en viktig og uventet begravelse i nærområdet, så møtte ordførere og sjefer opp for å hilse på oss. Vi ble møtt med sang, dans, dikt, taler og mye moro. Etter "endless gratitude, greetings and information" fikk vi plantet trær med ungene. Det var fantastisk hyggelig. Jeg merker at jeg kanskje elsker barn. De er så ufattelig morsomme. Celine: ”Du, kan jeg fortelle deg en vits, vær så snill, den er så morsom..?” Åhh, skjønne! Det var tørke i området rundt skolen, så Lilian så på treet vi hadde plantet, lo og ristet på hodet. ”It will be dead tomorrow.” Tanken er god da. Kom på besøk, plant et tre, kom tilbake om 10 år og se hvor mye det har vokst. Mer har jeg ikke å si om det.

I går var jeg og Magiske Maren på tur i landskapet, med overmodige mango som niste. Det er en av de fineste utfluktene noensinne. Alt var så vakkert og idyllisk! Mangoen skapte krig i magen, men det var verdt det.

Det er så deilig å være her. Det er noe fint med å smuglese Murakami med hodelykt under dyna når mine afrikanske venner har lagt seg. Det er noe fint med å høre på musikk som ikke passer inn i Afrika når vi kjører rundt. Det er så fint å spise banankake til frokost. Det er fint å være med masse forskjellige typer mennesker. Det er rett og slett veldig fint å leve. Åhhh.

Celine og Lillian (de skjønne)

Kasper i skjørt. Ja, hvorfor ikke?

Velkomsten. Hei, dans og sang og hygge!

Magiske Maren i åpent landskap

Te. Te. Te. Åker.

CFC- deltakerne i solskinn

Alhamisi (torsdag)

2009-08-27T10:25:00.007Z

Hei blogglesere!

I dag våknet jeg opp på ny til banankake (!!), vaniljeyoughurt, stekte potetbåter og tropisk juice. Jeg spiser så mye at jeg tror jeg snart kommer til å sprekke, men det får gå. Dagen i dag har foreløpig vært slik:

Jeg våknet klokka 4 av at roommate nummer 1 (Tanzania) tok en dusj, og litt oppvask i samme slengen. Roommate nummer 2 (Kenya) stod opp 1 og en halv time før frokost for å dusje og bråke. Jeg ønsker å meddele at frokosten begynner kl 7!! Hun skrudde på lyset, radioen og sang med. Kulturkræsj? Ja. Ta det med et smil? Jeg prøver.
Jeg spiste så mye at jeg måtte sove ”middag” etter frokost
Jeg var så kald da jeg våknet igjen at jeg måtte sette meg inni peisen for å få varmen tilbake
Jeg sneik til meg kaffe fra kjøkkenet (hurra, sivil ulydighet?)
Vi har hatt forelesning om gender (altså kjønn), og det gikk opp for meg hvordan sør- deltakerne ikke forstår/vet hvor bra situasjonen er for kvinner i Norge. Det er en tankevekker det.
Nå har vi spist lunsj, og vi har vår daglige lekestund med macene våre før foredragene fortsetter. Hans Kristian leser forøvrig uinteressante norske nyheter med stort engasjement, mens andre rundt smiler, nikker og later som de hører på! Hah, hygge!
Livet er fint. Magen er framleis fornøyd. Sola skinner. Menneskene er løye. Jeg klager ikke!

En benk liksom

Når Maren ikke klatrer i trær finner du henne på huska

Miræj ler

Alfida, roomate nummer 1

Maren, Håsii og en nordlænding (Kristine)

Jumatano (onsdag)

2009-08-26T13:37:00.004Z

Mat. Åh, afrikanske mat! Eller internasjonal mat er kanskje en mer riktig definisjon. Det er fullstendig nødvendig å ha et blogginnlegg om maten her. Nå har det gått 3 dager, og mange observasjoner er gjort. Åh, om man kunne våkne til banankake, lapper og ferskpresset ananas/pasjonsfruktjuice hver eneste dag.

Stekt potet smaker stekt banan
Stekt pølse smaker peanøtter
Kjeks smaker nanbrød
Brokkoli smaker smør
Uidentifiserbart kjøtt (muligens hyene eller kanin) var faktisk bare rosa potet
Barbecuesaus er ketchup
Spor av koriander ble funnet i gårsdagens kylling. Hurra!

Hva ellers? Jo, jeg kan jo nevne at det regner og er kaldt her. En tøff kenyaner fortalte meg at før i tiden (dvs. for et par år siden) så var det bare juli som var en kald måned, mens august var preget av sol og flau vind. Klimaforandringene er tydelig her i Kenya, og det er Ola Kenyamann fullstendig klar over. Det kan dere tenke litt på når dere kjører bil til byen istedenfor å ta bussen (kremtkremt)!

Ellers har vi hatt et utrolig morsomt foredrag om health and security. Hun var flink altså, men noe er ganske self explanatory om du spør meg! Dette er rådene som traff meg midt i hjerterota:

Bleeding inside body is often caused by rapid pulse and thirst
Amputation: Wrap severed part in plastic bag to preserve it
Sunburn: Arrange for transport to hospital (if severe)
Heat exhaustion: Reach for a banana
Splinter: Remove the splinter
Fish hook: See the hook, then remove the hook
Foreign object in the eye: Do not do anything or take to a doctor
Hiccups: Help person to go back to normal breathing (bøøøøøø) and obtain medical aid if necessary
Panic attack: Remove any obvious cause of panic
Stress is often caused by: Waking up in the morning (what??), exercising, communicating with others and playing
Nose bleed: Lean slightly forward, hold the nose tightly and put your legs between your knees. (What? Leg and not head?)
When you are hit by lightning, please call for help
When someone is drowning, do not jump in the water unless you can swim
How to recognise alcohol poisoning: A strong smell of alcohol
Insect sting: Do not do anything. Maintain breathing and circulation so the doctor can see. Or just get someone to pee on the area!
Snake bite: Do not try to suck out the poison. Make a last wish if bite in head!

Miræj i dyp konsentrasjon

Lek og moro i pausen

Jumanne (tirsdag)

2009-08-25T14:06:00.003Z

Jambo!

I går erklærte de at dagen i dag skulle være en helligdag. Ja, hvorfor ikke? De har nemlig opptelling av mennesker så alle må holde seg hjemme, og vente på tellekorpset. Hvor morsomt er ikke det? Det er ti år siden sist de telte mennesker, så i dag brakte det løs. Turen gikk allikvel til Nairobi City, selv om de fleste butikkene/markedene var stengt. Vi stuet oss inn i en minibuss og brukte dagen på et supermarked! Hei, kjekspakker til 1 kr og mango til 3 kr. Hurray. Nairobi var en finfin by. Ellers så kan jeg jo meddele at vi var vitner til et nesten-mord. Ja, det er helt sant. En security vakt dundret løs på en "tyv" med balltre, slag og spark. Vår kenyanske venn sa at hvis dette hadde vært på andre siden av byen ville han ha blitt drept. Så slik står det til her da. Vi har også møtt dumme hunder. Den ene var blind og den andre var bare utrolig dum. Sykt morsomt. Det er et juletre på hotellet. Jula varer jo helt til påske, og litt lenger. Konklusjon: En veldig fin jumanne.

Over og ut.

Slik ser en sinnsykt dum hund ut! Haha.

Jumatatu (mandag)

2009-08-24T06:10:00.005Z

MENNESKER.

Jeg er framme. Vi bor på Brackenhurst Conference center i Limuru, en time utafor Nairobi, og det er faktisk overmåte fint! Det føles alltid som å komme hjem når jeg kommer til Afrika. Hvor rart er ikke det? Luktene er så utrolig kjente (!!!), menneskene er så vennlige og frukten er så goood! Jeg har allerede møtt to stykker fra Tanzania som skal være mine venner de neste 4 månedene! Det er stas. På Gardermoen ble vi møtt med negativitet. Dama i innsjekkingkassa stirret meg dypt inn i øynene og ristet på hodet. Jeg så henne dypt inn i øynene tilbake, men det hjalp ikke. Siden vi ikke har utreisebillett fra Kenya kunne vi ikke dra dit. Vi skal jo nemlig ta buss til Tanzania, men det var helt uaktuelt! Idioter. Det verste som kunne skje, sa de, var at jeg måtte reise ned et par dager senere. Det er ingenting som er kjipere enn å reise hjem igjen når man står på målstreken. Men 50 min før flyet gikk fikk vi omsider lov til å sjekke inn. Flyet var gigantisk, og man kunne velge mellom alle mulige filmer. Det var superstas. Det er kanskje litt unødvendig å blogge under 24 timer etter ankomst, men her sitter jeg jo da. Strømmen har gått på rommet, men humøret er på topp! I dag går turen til Nairobia city, hurray! Det er kaldt. Jeg er pakket inn i ull. Det er fint. Det er livet. Weeeee.

Vyoo viko wapi?

2009-08-19T21:11:00.001Z

Kjære menneskehet.

"Vyoo viko wapi" betyr "hvor er toalettet" på Swahili. Det er foreløpig det eneste jeg kan si, men også det viktigste vil jeg påstå. Jepp, om du ikke har fått med deg at jeg skal til Afrika så er det sannelig på tide. Det er nemlig også derfor jeg har blitt en bloggtaper. Katta er ute av sekken, KG er over, sommeren har tatt slutt, sekken er snart ferdig pakket og flybilletten er snart printet ut. Jeg vinker farvel til Norge, kulde, familie&venner, HiO, Oslo Mekk, nordmarka, det vanlige og det normale, og går Afrika i møte! Jeg skal være i Kenya og Tansanjiia i ca. 4 måneder, og gleder meg som en unge.

Dette gleder jeg meg til:

- Å spise mango hver dag

- Å dø av varme

- Å ikke fryse i hjæl

- Å gå glipp av det første snøfallet

- Å lære meg Swahili

- Å leke med barn som synes jeg ser ut som en alien

- Å bli fridd til hver eneste dag

- Å ikke forstå noen verdens ting

- Å være på en av Zanzibars folketomme strender

- Å få kultursjokk

- Å se esler

- Å høre hyener le

- Å faktisk kunne se stjerner

- Å få matforgiftning (det er en forrykkende historie i etterkant)

- Å teste ut mine egne grenser

- Å ta bussen alene til markedet i Dar es Saalam

- Å være alene

- Å lære (det tar jo aldri slutt)

- Å bli gal av lariam

- Å bare leve i nuet

Dette gruer jeg meg til:

- Å være ensom

- Å ikke kunne laste ned musikk/sjekke facebook akkurat når jeg vil

- Å ikke forstå andre

- Å ikke kunne være med vennene mine hver dag

- Å vente

- Å skrive oppgave

- Å smøre meg selv med tålmodighet

- Å spise bønner/bønder/bøner (for de som tok den)

Uansett hvor mange lister jeg lager så må jeg dra på søndag. Og det er himmla fint! Ønsk meg lykke til! Over og ut.